Plateanmeldelse: Floating Points & Pharoah Sanders med London Symphony Orchestra – «Promises» (album, 2021)
Dette er musikk som mange snakker pent om. Nå også Popklikks utsendte medarbeider. Svært kort fortalt er «Promises» variasjoner på en strofe gjennom førtifem minutter. Det er samtidig mye mer. For dette er også veldig flott! Plata begynner med lyden av tangenter i ulike farger og klanger; fra cembalo til vibrafon. Langsomme bevegelser lik dovne dønninger mot en strand. Det er mye luft i Sanders saksofon, som balanserer et sted mellom bølgeryggene. En slags omvendt surfemusikk. Det gjør godt å sitte på denne stranden.
I andre sats introduseres orkesteret. Men det blir aldri voldsomt, for musikken bærer en åpenhet. Det er noe som spirer. På havbunnen. Dette er musikk det vokser rare planter ut av. En minimoog. En pludrende stemme; som når et lite barn observerer og kommenterer lyset rundt seg. Et orgel. Særlig vakkert blir det med strykerne i sjette sats. Storslagent som kysten sørvest i Irland.
Floating Points vet jeg dessverre lite om. Pharoah Sanders har gjerne blitt for kompromissløs for meg tidligere. Jeg pleier som regel å søke roligere farvann etter cirka ti minutter inn i hans «The Creator Has a Master Plan». Santana la mellomlagspapir over «Thembi»-albumet og tegnet opp lydbildet på «Caravanserai» i sin helhet basert på Sanders skive. Hør selv.
Hvor gammel er han egentlig? Jeg tror ikke alder er relevant. Når musikken strømmer gjennom musikeren, er han eller hun kun mediet der musikken formidles. Det som hindrer musikkens flyt, er når vår hang til ego-identifikasjon kommer i veien.
«Promises» er musikk å erfare gjennom oppmerksom lytting. Levende musikk, der du kan registere hvor tonene fysisk treffer deg i kroppen. I syvende sats tetter det seg til, med viltvoksende synthesizere og den typen saksofonspill som vi gjerne forbinder med Pharoah Sanders. Åttende sats er orgelbasert. Her er det er noe underlig som skjer. Etter denne følger en lang pause – hvor vi bare er i stillhet – inntil alt løser seg opp. Det samme har blitt til noe annet.
Etter dette har jeg blitt tilstrekkelig oppmuntret til å kunne sette meg ned og la «The Creator Has a Master Plan» i sin helhet skylle over meg, som et rensende og nærende, om enn svært heftig lydbad. Jeg tror det skjer noe etter omtrent tjuve minutter – når de store og frådende bølgende trekker seg tilbake. Det må jeg finne ut av.
Foto: Luaka Bop (promo)
