Plateanmeldelse (retro): Peter Gabriel – «Peter Gabriel 2»/«Scratch»
Etter Popklikks ferske reprise på historien om «Here Comes The Flood» ble jeg fristet til å gjøre det jeg opprinnelig hadde tenkt, nemlig å skrive om Peter Gabriels andrealbum, som mange misliker, inklusive opphavsmannen, men som jeg av grunner som nå vil gjøres rede for; har et nært forhold til, omtrent som til en gammel venn jeg deler en felles historie med.
Både tittelen (den har egentlig ingen) og omslaget er ikonisk, og blant Hipgnosis beste. «Scratch» har ingen klare topplåter som «Solsbury Hill» og «Here Comes The Flood» fra forgjengeren, eller banebrytende «Intruder» fra neste album. Jeg har et nølende forhold til allsangstendensene på «Biko», men uten at det skal utdypes nærmere her.
Larry Fasts synther beveger seg på tvers i «On The Air», som sparker lik et frustrert muldyr på galoppbanen. Gabriels vokal er røff og direkte, noe jeg har forstått er kritikken han selv har mot Robert Fripps innspillingsmetodikk. Men det er insisterende og kraftfull energi som fyller åpningslåta og «DIY».
Disse låtene anes som en fortsettelse av «The Lamb Lies Down on Broadway». Samtidig tangeres tidsånden med Mozo som lusker gatelangs i søla, med store støvler og hodet trukket ned i jakkekragen. Det er likevel de mykere låtene som fascinerer mest, som «Mother of Violence» eller blokkfløytene og steelgitaren på «Indigo» og Lennon-inspirerte «Floatsam and Jetsam».
Ellers er det mye Genesis å finne på skiva. «A Wonderful Day in a One-way World» er presis, fengende og passe vimsete. Tony Levin lufter sin nyervervede Chapman Stick på aller beste vis. Sangen hadde fungert utmerket på flere Genesis skiver. Og ikke nok med det. Vi får «White Shadow» også. Det er denne arven fra Genesis jeg liker så godt, utført av uventet engasjerte amerikanske studiomusikere, som faktisk ble et fungerende band, og turnerte skiva i Europa, frigjort fra kjedsommelighet og kokainflyktige middelmådige produksjoner. Prøv å telle hvor mange plater Tony Levin eller Jerry Marotta har medvirket på.
De herlige Fripperiene i «White Shadow» skader heller ikke. Det er noen heftige rockelåter på skiva, mest bagateller, men de spiller tøft. Riffet på «Perspective» er vanskelig å styre unna for enhver luftgitarist med selvrespekt. Overtente saksofon-soloer, framført av en barbrystet, muskuløs og viril herremann med langt hår trekker imidlertid noe ned. Saksofoner er mest en uting i populærmusikken. Bare tanken på «Baker Street» får meg til å grøsse, og jeg liker faktisk Gerry Rafferty! Avslutningslåta «Home Sweet Home» har en fin melodi, men tipper over i det parodisk søtladne, selv om tekstideen er spennende.
Vennskapet med Fripp gjorde Peter Gabriel godt. «Scratch» er en energisk skive som puster friere etter Bob Ezrins tunge og lodne produksjon av førsteplata. Det er også en overgangsplate. En utlufting. Og det var kanskje det jeg selv søkte den høsten, da plata traff meg midt i blinken, eller reit im winkel, som de sier i langrennssporten. Et lydspor til veivalg i rastløshet og ustødig alvor, som lengselen etter renhet og enhet.
I Robert Fripps konseptuelle verden hører «Scratch» sammen med «Exposure» og Daryll Halls «Sacred Songs». Lytt til«The Farther Away I am» og du hører slektskapet. Jeg må avslutte med noe Gurdjieffsk, da hans ideer vibrerer i disse skivene. En øvelse om å gjenkjenne naturloven som fyller tilværelsen. Ikke noe kan oppstå uavhengig. Alt lener seg mot hverandre; «Listen to the sound of surfaces meeting».
