I dag er det 57 år siden Bob Dylan fulgte opp debuten med glimrende “The Freewheelin’ Bob Dylan” (1963).

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i Columbia Studio A i New York City med John Hammond og Tom Wilson som produsenter.

På debuten året før var det bare to egne låter, mens på oppfølgeren var det bare to coverlåter. Låtskrivertalentet fikk dermed vise seg fram på en imponerende måte fra den da 22 år gamle Bob Dylan.

Han åpner like greit med “Blowin’ in the Wind”, som har blitt en av verdens mest kjente låter og fulgte opp med “Girl from the North Country” og “Masters of War” som de to neste på side 1!

Fortsatt er det bare Dylan, gitaren og munnspillet, med unntak av coveren “Corrina, Corrina” der en gjeng andre musikere deltar.

Arbeidstittel var “Bob Dylan’s Blues”. Og som vanlig spilte han inn flere låter enn det ble plass til på plata.

I juli 1962 spilte han inn flere nye låter, blant annet “Blowin’ in the Wind” som han allerede hadd spilt live flere ganger. I september spilte Dylan første gang i Carnegie Hall, med Pete Seeger øverst på plakaten. Her spilte han fem låter og “A Hard Rain’s A-Gonna Fall” ble fremført for første gang.

Dylan var tilbake i studio i oktober og november og spilte inn nye låter. Og i desember gjorde han ferdig innspillingen av blant annet “A Hard Rain’s A-Gonna Fall”.Den unge Dylan hadde mye på hjertet og klarte å lage fantastiske låter ut av det. Han var fortsatt bare 21 da han skrev “A Hard Rain’s a-Gonna Fall”, som er platas høydepunkt i mine ører. Mange tolket det dit hen at Hard Rain kunne være kjernefysisk nedfall, eller regn, men i følge Dylan er det feil:

«No, it’s not atomic rain, it’s just a hard rain. It isn’t the fallout rain. I mean some sort of end that’s just gotta happen … In the last verse, when I say, ‘the pellets of poison are flooding the waters’, that means all the lies that people get told on their radios and in their newspapers.”

Men på en låt som “Down the Highway” er ikke en gang gitaren stemt. Kanskje fordi han ikke gadd, kanskje fordi han ville være tro mot blues-røttene, kanskje fordi han er mer spontan i studio enn produsentene.

Dylan forteller:

“What made the real blues singers so great is that they were able to state all the problems they had; but at the same time, they were standing outside of them and could look at them. And in that way, they had them beat.”

Dylans vanvittige kreative talent som tekstforfatter blomstrer på denne plata. Som åpningen på “Talkin’ World War III Blues” for eksempel:

Some time ago a crazy dream came to me /I dreamt I was walkin’ into World War Three/I went to the doctor the very next day/To see what kinda words he could say/He said it was a bad dream/I wouldn’t worry ’bout it none, though/They were my own dreams and they’re only in my head

Dylan tok en tur til England i desember hvor han gjorde flere opptredener, blant annet med “Blowin’ in the Wind” og to andre låter på TV.

Han møtte også folk fra visemiljøet, blant annet Martin Carthy som lærte ham arrangementet på «Scarborough Fair» som siden la grunnlaget for Dylans egen «Girl from the North Country». I England skrev han også “Masters of War» som ble spilt inn i april 1963.

Karrieren til Bob Dylan pekte bare i en retning; oppover. I løpet av sommeren spilte han flere store konserter og festivaler. Blant annet en legendarisk opptreden på Newport Folk Festival.

Og Dylan var allerede på vei videre. Se “North Country Blues” fra Newport her: https://vimeo.com/158052585

Nå er han 79 år og straks klar med ny plate med nytt materiale. Å si at jeg gleder meg vil være en underdrivelse.