Plateanmeldelser: Maggie Rogers – «Surrende» (album, 2022)

Gullstrupe og shooting star, Maggie Rogers herjer på listene med singlen «Want Want». Låta er også å finne på det ferske andrealbumet til Rogers. Et album som mange har hatt forventninger til. Rogers har noe av den samme utstrålingen som Maria McKee hadde på 90-tallet, noe som gjør meg betydelig mer positivt innstilt til musikken enn jeg kanskje ellers ville vært.

For riktignok er det flere fine spor på «Surrender», men dette er lyden av en artist som fremdeles er på leting etter sin musikalske identitet. Låtutvalg og produksjon er da også deretter. Innimellom høres Rogers ut som en vaskeekte folk-artist og på andre låter mer som norske Sigrid. Ikke for at det er noe galt i det, men uttrykket på plata blir veldig sprikende.

Totalt sett synes jeg likevel at Rogers lander på riktig side av flystripa. «Surrender» åpner med et brak av en indierocker, «Overdrive». Her fungerer det meste. På «Want Want» virker det som at produksjonsteamet har prøvd å finne hit-formelen. Låta i seg selv er ganske bra den. Et annet høydepunkt er den fine «Horses», som like gjerne kunne vært en av de bedre av Taylor Swift.

Coverkunsten har, artig nok, massevis av U2-estetikk anno «Boy» og «War» over seg, og når tittelen i tillegg er «Surrender», kan man virkelig begynne å lure, men der slutter da også likheten. For dette er tidsriktig pop lagd med tanke på radio og tung rotasjon. Jeg liker også godt måten Rogers fremstiller seg selv på, som frigjort ung kvinne i et stadig mer polarisert De Forente Stater. Det er flott å se at Rogers er blant de som står på barrikadene for kvinners rettigheter over there.

Tilbake til skiva; Det blir litt for mange hvilespor for at dette albumet skal kunne gå over i klassikernes rekker, men trekløveret «Honey», «Symphony» og «Different Kind Of World» avslutter plata på utsøkt måte. Spesielt sistnevnte er en fin låt, visjonær og forsonende med de annerledestenkende.

Foto: maggierogers.com