Plateanmeldelser: Ane Brun «Nærmere» (album, 2022) / «Portrayals» (coversamling, 2023)
Ane Brun er en av få artister som har en høy stjerne både her hjemme og i Sverige. En status plateselskapet tydeligvis ønsker å trekke veksler på.
Tekst: Jon Erik Eriksen
For på tampen av 2022 fikk vi samlingen «Nærmere», som består av egne oversettelser av hennes låter, gjort i forbindelse med teaterstykket Virvelvind som hadde premiere i Molde i 2021. Før jul syntes jeg at det ble litt for nært, tilsynelatende mollstemt og krampaktig inderlig som prosjektet kan virke å være. Tilsynelatende. Jeg vil påstå at jeg fra før var ganske stor fan av de to engelskspråklige 2020-abumene «After The Great Storm» og «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow», og på «Nærmere» får vi blant annet flere av låtene derfra i oversatt drakt. Mange av låtene har da også fått et løft i norsk språkdrakt.
Det er ikke vanskelig å høre den skjøre skjønnheten som ligger i rillene på denne plata. Skiva er på en måte todelt: Første del domineres av klassisk piano, pustende arrangement og ganske stillfaren framføring. Noe «Stormens Øye» og tittellåten er to gode eksempler på. Vi får også et gjenhør med «Du gråter så store tåra», som er og blir en perle av en Ane Brun-klassiker, vakkert akkompagnert på akustisk gitar.
Fra låt nummer fem og utover tar det seg opp og låtene blir gradvis mer poppete. «Lande Uten De» (orig. «Hanging») er med sitt trip hop-komp en av de mer produserte låtene på skiva. Med den norske versjonen av «Take Hold Of Me», kalt «Ta Tak I Me», har Ane Brun fått en aldri så liten radiohit. Mot slutten blir låta den reneste dancefloor-bangeren. Her leker Ane Brun med elektronika/retro-elementer som sender tankene til 90-talls Madonna. «Virvelvind» har mange av de samme kvalitetene; uanstendig catchy pop.
Tobias Fröberg, Anton Sundell, Martin Hederos og Samuel Starck er oppført som medprodusenter på originalsporene (musikken), mens de fine tolkningene på morsmålet er det selvfølgelig Ane selv som står for, som den komplette musikeren og produsenten hun har blitt.
For noen dager siden kom det ut et album kalt «Portrayals», nok en samling, denne gang i form av coverlåter. Samtlige låter er med på tidligere utgivelser, og uten å begi meg inn på låtvalgene i coversamlingen, vil jeg trekke fram Ane Bruns tolkning av Radioheads «How To Disappear Completely» (fra «Kid A», 2000), som sammen med Nick Caves «Into My Arms» også var med på coversamlinga «Leave Me Breathless» (2017).
Jeg vil tro at grunnen til at nettopp disse to låtene også er med på den nye coverplata, er at Ane selv er spesielt fornøyd med disse tolkningene. Og på «How To Disappear Completely» treffer hun noe så inn i granskauen. Dette må jo være en av verdens fineste tolkninger av låta. Det er så man kan kjenne på angsten og frustrasjonen hos Thom York, nesten forsterket av Ane Brun og det enkle pianoarrangementet, noe som er en sjeldenhet i cover-verdenen. Høy frysning på ryggen-faktor.
Man kan sikkert diskutere nødvendigheten av to ulike og kanskje litt unødvendige låtsamlinger så tett på hverandre, men kjenner jeg Ane Brun rett så er hun på gang med nytt kanonmateriale. I mellomtiden kan vi kose oss glugg i hjel med disse to fine utgivelsene.
