Plateanmeldelse: The Clientele – «I’m Not Here Anymore» (album, 2023)
Hva er kunst og hvordan skape noe på nytt og nok en gang? Det tror jeg er spørsmål som Alasdair MacLean, frontfigur og låtskriver i The Clientele spurte seg før bandet satte i gang med deres til nå åttende album. Seks år etter nydelige «Music for the Age of Miracles» slår londonerne til med sitt første dobbeltalbum, «I’m Not Here Anymore».
Om det er deres aller beste album til nå skal jeg ikke si kategorisk, men jeg vil si at det er helt der opp sammen med trekløveret «Strange Geometry», «God Saves the Clientele» og «Bonfires of the Heath» – som alle er helt fantastisk fine plater.
Hvordan få fram hva The Clientele får fram i meg denne gangen, da? La meg prøve: Tenk deg at du vanligvis seiler båt i rolig sjø med en lett bris som medvind. Så starter du heller å seile i all slags vær: av og til er det blikkstille vann og du beveger deg nesten ikke framover, andre ganger nærmer det seg kuling med god kast i seilene og du styrer den halsbrekkende ferden etter beste evne.
På «I’m Not Here Anymore» er det nemlig slik at mye er ved det samme. The Clientele beholder sin sans for avhengighetsskapende melodier som smyger seg inn i øregangene og forblir der. Samtidig bringer de inn noen nye grep, som elektroniske duppeditter, trommemaskin og sampling med utgangspunkt i feltopptak.
Med disse grepene er dobbeltalbumet mye å bite over, men det er en «grower» av beste merke. Ta innledende «Fables of the Silverlink» som klokker inn på rundt 8.30. Her serverer MacLean og bandet en kammerpop-perle der celloen «punkteres» av en drivende trommemaskin, klappende hender og blåsere. Låten er også det første eksemplet på albumets fantastisk fine produksjon, det låter rett og slett storartet – både med hodetelefoner og over høyttalerne.
Etter ett av flere korte intermezzi eller såkalte «radials» fortsetter albuminnledningen med «Garden Eye Mantra», en MacLean-klassiker som avsluttes med anelsen mer skurr enn vi er vant til fra hans side. En radial er noe som er rettet fra eller mot sentrum i en sirkel eller kule, her vil jeg tro at bandet antyder hvordan de beveger seg mot utkanten av noe kjent, de strekker på hva vi tenker, når vi tenker på The Clientele.
Ett eksempel på dette: «Dying In May» er en Clientele-låt helt uten gitarer, drevet av pulserende perkusjon, trommemaskin og strykere. Dette er lag-på-lag popmusikk som virkelig setter spor over tid, vil jeg si. Og da har vi ennå ikke kommet til spoken word-mysteriene «My Childhood» og «The Village Is Always on Fire», der en kvinnestemme leser drømmende refleksjoner om barndomsminner, over et lydspor av skurrete strykere og samples.
Er man fan av The Clientele fra før, er det lite tvil om at man bør sette seg ned og gi dette comebacket litt av tiden sin. Jeg angrer i hvert fall ikke. Og: i tillegg til de nye utfordringene de gir oss som lyttere, så er det også flust av de nydelige, pop-øyeblikkene vi er blitt vant til at de leverer. «Lady Grey», «Blue over Blue», «Claire’s Not Real» og «Hey Siobhan» er fire av dem!
En triumf vil jeg kalle det The Clientele har kommet opp med denne gangen. Og da har jeg kun skrevet noen ord om musikken vi hører. Stemningen som bandet drar opp gjennom tekstene og referansene mellom låtene er noe for seg selv. Det kunne nok fortjent en egen analyse i seg selv, men nå vil jeg bare lene meg tilbake og lytte enda mer.
