Første gang navnet Robert Forster besøkte mitt hjernekontor, var i 1986 da jeg oppdaget bandet The Go-Betweens fra Australia. Åstedet var med stor sannsynlighet platebutikken Utopia i Oslo som jeg besøkte minst tre ganger ukentlig på jakt etter musikalske oppturer. Med god hjelp av Tore, som nesten alltid stod bak disken, oppdaget jeg musikk som jeg fremdeles verdsetter svært høyt. Som for eksempel The Go-Betweens der Robert Forster og Grant McLennan stod for det meste av låtskrivingen. 

Tekst: Espen A. Amundsen
Foto: Kenneth Jønsson

Den første The Go-Betweens-plata som havnet på platespilleren min var (slik jeg husker det) «Liberty Belle and the Black Diamond Express», et album proppfullt med deilige, janglete poplåter der særlig «Spring Rain» og «Head Full of Steam» fikk eksepsjonelt mye spilletid. Og etter det var jeg frelst for evig og alltid. 

En kveld tidlig i august stod jeg i en vakker hage i Oslo omgitt av cirka 120 mennesker, som akkurat som jeg tittet på en tynn, lang mann iført dress og skjorte og utstyrt med en kassegitar. En mann jeg i årevis har hatt et ønske om å se live. Og nå stod han rett foran meg på en knøttliten scene omgitt av blomster, grønne busker, trær og en blå himmel.  

Og der skulle han bli stående i cirka en time og femten minutter etter å ha fremført 18 låter fra en lang karriere både som soloartist og en av frontfigurene i The Go-Betweens. Da han forlot scenen for siste gang hadde jeg blitt minnet på hvor vakker og meningsfull vår eksistens her på Moder jord kan være. For det finnes ikke mange som Robert Forster, den musikalske frelseren fra Brisbane, Australia. 

Forster begynte konserten med en utmerket versjon av «Always» fra hans siste utgivelse, «The Candle and the Flame», for så å kaste seg over klassikeren «Spring Rain». Og da satt jubelen løst hos et overlykkelig publikum. Deretter fulgte en intens versjon av «Tender Years», Forsters nydelige hyllest til sin kone, Karin.  

I løpet av den neste timen fremførte Forster strøkne versjoner av Go-Betweens-klassikere som «Dive For Your Memory», «Clouds», «Here Comes a City», «Go Away» og «Surfing Magazines». På sistnevnte, som avsluttet konserten, fikk vi til og med allsang. Den høyintensive versjonen av «Here Comes a City» var muligens kveldens musikalske høydepunkt, men bare muligens, for alle låtene ble fremført på ypperlig vis. 

Foruten «Always» og «Tender Years», plukket også Forster fram andre gullkorn fra solokarrieren som «I Don’t Do Drugs I Do Time», «Let Me Imagine You», «I Love Myself (And I Always Have)» og «When I Was a Young Man». 

Når man gjennomfører en konsert er selvfølgelig fremføringen av sangene det viktigste – noe Forster gjorde på glimrende vis – men konserter vokser alltid i styrke når artisten også har noe å by på i form av veltalenhet, humor og tilstedeværelse. Og var det en person som eide hagen den kvelden, var det Robert Forster som benyttet anledningen til å fortelle både informative og morsomme historier mellom flere av låtene. 

Forsters omsorg for en bille som hadde slått seg ned på hånden hans mens han fremførte en usedvanlig vakker versjon av «Dive To Your Memory», og måten han snakket med noen nabogutter som hang over gjerdet med øra på stilk, var bare to av flere vakre øyeblikk på det som må beskrives som en hagefest helt utenom det vanlige. 

Låtene som ble spilt (i kronologisk rekkefølge) var:

Always

Spring Rain

Tender Years

Darlinghurst Nights

Dive To Your Memory

I Don’t Do Drugs I Do Time

Inferno (Brisbane In Summer)

Let Me Imagine You

I Love Myself (And I Always Have)

Born To A Family

Clouds

When I Was a Young Man

Here Comes a City

Rock ‘n’ Roll Friend

Go Away

Surfing Magazines