Plateanmeldelse: Jenny Lewis: «Joy’All» (album, 2023)
For uinnvidde: Før Jenny Lewis, født i L.A. i 1976, slo gjennom med bandet Rilo Kiley i 1999, hadde hun en lang karriere som skuespiller bak seg. En kjensgjerning vi legger bak oss allerede her og nå. Som frontfigur og låtskriver i Rilo Kiley, fikk Lewis og gjengen mye oppmerksomhet og skryt for sin indiepop. Etter fem plater og mange små mesterverk, som for eksempel «Carpetbaggers», «Silver Lining», «Portions For Foxes» og «With Arms Outstreched», var det derimot slutt.
Som soloartist har Lewis i perioden 2005-2019 gitt ut fire album denne skribenten setter stor pris på, med «The Voyager» fra 2014 som en mulig favoritt. Når det er det er sagt; Lewis er en utmerket låtskriver som alltid leverer. Noe hennes forrige album, «On the Line (2019), med knallåter som «Heads Gonna Roll», «Wasted Youth» og «Red Bull & Hennessy», er med på å understreke.
Lewis første album på fire år, «Joy’All», er av det lettbente slaget; vi snakker elegant, rytmisk og forfriskende pop med country i sømmene. Låtene er relativt enkle både produksjons-og arrangementsmessig. De flyter avgårde uten for mye ståhei eller kompliserte krumspring. Innslag av for eksempel gitarsoloer og kantede synthriff er fullstendig fraværende.
Foruten superprodusent Dave Cobb, som også spiller gitar, bidrar blant andre Jess Wolfe på vokal, Jon Brion på tangenter, Greg Leisz på steelgitar og Brian Allen på bass, men «Joy’All» oppleves først og fremst et produkt av Lewis musikalske ideer.
Lewis store styrke som låtskriver er hennes teft for deilige melodielinjer og smarte og underholdende tekster. På «Joy’All» har hun også tillatt seg å eksperimentere en anelse, noe som har resultert i kule, men litt annerledes spor som tittellåta og «Giddy Up», der bassgitarer og synth driver låtene framover.
Puppy and a Truck», «Psychos» og «Cherry Baby», er tre glimrende poplåter, der særlig tekstene på de to første er verdt å få med seg. På førstnevnte kliner Lewis til med følgende visdomsord: «My forties are kicking my ass and handing them to me in a margarita glass.»
«På Love Feel» leker Lewis seg med honky tonk, mens «Balcony» og «Apples And Oranges» varter opp med en fin blanding av pop og ballade. «Essence Of Life» og «Chain Of Tears» rusler på vakkert vis langs strandkanten en eller annen gang etter midnatt omgitt av like doser mørke og bølgeskvulp.
Stemningen på «Joy’All» er både oppløftende og søkende, eller som det står i presseskrivet: «Joy’All is a beacon of enlightenment that could only come from embracing life, taking the good with the bad; it’s a ten-song overture that invites the listener to find their own path to joy.»
Noen vil kanskje hevde at Lewis har vært bedre før, men så lenge hun evner å lage plater som «Joy’All», der stort sett det meste stemmer, forblir det en diskusjon jeg velger ikke å delta i.
Fun fact: Coveret på plata er inspirert av klassiske Nashville-plater med alle låttitlene trykket på forsiden. Coveret er en referanse til en Skeeter Davis-plate, og antrekket Lewis har på seg har tilhørt nettopp Davis, kjøpt på butikken Black Shag Vintage i Nashville av en venninne av Lewis!
