Plateanmeldelse: Lady Friend – «Songs From The Guesthouse» (album, 2022)
Lady Friend, som i utgangspunktet er og blir Anne Mette Hårdnes sitt musikalske prosjekt, satte fart under et opphold i Los Angeles, der hun med utsikt over englenes by raskt fant tonen sammen med et Steinway-piano. Etter å ha vendt hjem til moderlandets hovedstad og skrevet enda flere låter, allierte hun seg med brødrene Christer (Turbonegro, Bigbang, Euroboys) og Mats Engen (Euroboys) på henholdsvis trommer og bass, og Magnus Jacobsen (Label) på gitar. Og vips så var Lady Friend en realitet, der Hårdnes foruten å skrive alle låtene, både tar seg av vokalen og trakterer tangentene.
Underveis i innspillingen møtte også eminente herrer som Knut Schreiner, Øystein Greni og Torgeir Waldemar opp med gitarene sine på henholdsvis «The Story», «Get Down» og «Searching for Something». Stian Jørgen Sveen stakk også innom med pedalsteel-gitaren sin.
Resultatet er «Songs From The Guesthouse» («SFTG»), et album bestående av åtte låter, alle skrevet og sunget av Hårdnes. Et album utstyrt med et cover fylt med noen palmer som sender tankene til et svært populært hotell i California som fikk mye oppmerksomhet på 70-tallet, og som jeg føler at jeg har bodd på både titt og ofte.
Når jeg lytter på «SFTG», flyttes jeg umiddelbart tilbake til min gyldne ungdomstid da jeg veiva rundt på Tomahawk-sykkel med David Crockett-lue. Da kvelden var i anmarsj tråkka jeg inn dynamoen og sykla rett hjem til platebunken på gutterommet. En bunke fylt med mange plater fra USA, nærmere bestemt den amerikanske vestkysten. Plater laget av band og artister som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Som for eksempel Carly Simon og Eagles, som begge ga ut hvert sitt glimrende samlealbum i denne perioden.
Hver gang jeg hører pianoet på åpningslåta, myke og duggfriske «My Movie», popper umiddelbart Carly Simons «Your So Vain» opp på radaren. En låt Simon, godt hjulpet av Mick Jagger, erobret en hel drøss amerikanske hjerter med. Og bedre skal det bli, for når gitarene på spor to, «Friendship On Paper», ruller ut av høyttalerne, slippes samtidig Eagles’ fantastiske «One Of These Nights» løs i mitt parallelle musikalske univers. Og boom, så har jeg to låter i hodet samtidig. En snodig, men fin greie som ofte inntreffer for de av oss som har hørt på altfor mye musikk.
Om det er faktiske likhetstrekk, eller bare «just my imagination running away with me», er jeg usikker på, men at Lady Friend har latt seg inspirere av musikken som vokste fram på den amerikanske vestkysten på 70-tallet er udiskutabelt. At artister som Steely Dan, Carole King, The Doobie Brothers, Chicago, Jackson Browne, Elton John og Supertramp også dukker opp underveis i lyttingen, er neppe tilfeldig, selv om disse assosiasjonen stammer fra denne skribentens lett forvirrede kognitive tilstand.
På spor tre, energiske og gitardrevne «She’s The Girl (She’s A Lady)», møter nok en gang Eagles/Don Henly opp, denne gangen omringet av myke blåsere typisk for mye av den deilige softrocken som vokste fram i denne perioden. Noe som videreføres på neste låt, «The Story», der de smukke harmoniene, de trillende tangentene, Knut Schreiners wah wah-gitar, og ikke minst et svært vellykket instrumentalt parti mot slutten av låta, gjør at musikken med letthet kan plasseres i den stilige og lett snobbete musikk-kategorien Yacht-rock.
På «Get Down» skrus, mye takker være Øystein Grenis eminente gitararbeid og Hårdnes taktfaste tangenter, tempoet opp et par hakk, før platas kanskje beste spor, «Searching For Something»; en aldeles praktfull duett med Magnus Jacobsen, løfter lytteren, litt avhengig av vekt og høyde, minst 10 centimeter over gulvet.
De to siste låtene, «Memories Of Love» og «Unspeakable Truth», begge bygd opp rundt Hårdnes pianoakkorder, avslutter plata på perfekt vis. To låter der arven fra damene i Fleetwood Mac muligens kan ha sneket seg inn i ligninga.
Selv om «SFTG» er en helt nydelig plate med eksemplariske arrangementer, der særlig samspillet med piano, diverse el-gitarer og harmonier i eliteklassen, fungerer så godt som optimalt, tar det litt tid før brikkene faller helt på plass. Noe som trolig skyldes at låtene, som ligger litt i samme leia, trenger litt tid for å løsrive seg fra hverandre. Men når det først løsner, er det bare å slippe løs jubelen og storkose seg med alle detaljene som ligger på lur i det luftige og finslipte lydbildet.
For uinnvidde: Anne Mette Hårdnes er også kjent fra band som Sweetheart, I&I og Label. Hun driver også det fremadstormende plateselskapet Mother Likes It Records, der Lady Friend og alle de ovennevnte bandene naturlig nok slipper platene sine.
