I dag er det 55 år siden Rolling Stones ga ut glimrende “Aftermath” (1966) i England. To måneder senere kom en (amputert) amerikansk versjon ut.
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i RCA STudios i Hollywood med Andrew Loog Oldham som produsent.
Den er en kunstnerisk triumf med bare egne låter for aller første gang, alle er kreditert Jagger/Richards. En historisk begivenhet i musikkhistorien med andre ord.
1966 var et fint år for det platekjøpende folk. Dylan ga ut “Blonde On Blonde” samme sommer og Beatles ga ut “Revolver”.
Som tradisjonen var i England på 60-tallet ble ikke singlene som kom ut i forkant inkludert på plata. Dermed ble ikke “Paint it, Black” med på den engelske versjonen.
Amerikanerne hadde nylig gitt ut “ Big Hits (High Tide and Green Grass)” og ventet derfor en stund med å gi ut “Aftermath”.
Den amerikanske utgaven har tre spor færre enn den britiske og en annen rekkefølge på låtene. Låtene som kun er med på den britiske versjonen, er “Out of Time”, “Take It Or Leave It” og “What to Do”. I tillegg ble “Mother’s Little Helper” byttet ut med “Paint It, Black”. Begge disse er helt klart blant favorittene mine.
Både “Lady Jane” og “Mother’s Little Helper” ble gitt ut på single samme sommer. Og selve plate ble en hit med førsteplass i England i England og Tyskland, og andreplass i USA og Australia.
Det er mange kremlåter her. Allerede nevnte “Lady Jane” og “Mother’s Little Helper” er solide klassikere i Stones-katalogen. Og det er jaggu “Under My Thumb” og “Out of Time” også: Herlig marimba-åpning fra Brian Jones!
Marimbaen var såpass viktig at Jones egentlig fortjente låtskriver-kred, mente Bill Wyman. Særlig på “Under My Thumb”:
«Well, without the marimba part, it’s not really a song, is it?”
Se “Under My Thumb” live her: https://www.youtube.com/watch?v=tG56XMsTQkA…
“Aftermath” ble et kunstnerisk gjennombrudd for bandet. Alle låtene er som sagt skrevet av Mick og Keef. Men de kreative instrumentelle bidragene fra Brian Jones var også viktige: marimba, sitar, koto (en japansk langsitar med 13-strenger), dulcimer, og gitar og munnspill.
Sitaren var selvfølgelig inspirert av George Harrison. Stones-biograf Stephen Davis forteller:
«One night George put the massive sitar in Brian’s hands, and within an hour Brian was working out little melodies.”
Manager Andrew Loog Oldham hadde foreslått “Could You Walk on the Water?” som tittel. Men plateselskapet ville ikke ha sånne Jesus-referanser. De fryktet å motstand, særlig i USA. Bandet bestemte seg derfor for å kalle den “Aftermath” i stedet. Med sine 52 minutter (i England) var plata dessuten den lengste til da.
Rolling Stones hadde hatt stor suksess i England fra første plate, og flere av singlene og platene hadde nådd toppen av listene. Også i USA gjorde de det stort. Det var derfor et ekstra klask på skulderen at de gjorde det like bra med bare originale komposisjoner.
De to versjonene har også ulike cover. I England brukte de det som er avbildet her, mens i USA gikk de for et mer blurry cover (se kommentarfeltet).
På denne tiden hadde de også bedre økonomi og tid. Keef forteller:
«Our previous sessions have always been rush jobs. This time we were able to relax a little, take our time.”
Selv om Jones har noen kreative raptuser som kler låtene godt, sleit han også med dop og var mye borte fra studio. Derfor er det stort sett gitaren til Keef vi hører på plata.
Plata fikk god omtale da den kom ut. Record Mirror skrev:
“The Rolling Stones have on their hands the smash LP of the year with Aftermath.»
NME skrev at de var “masterminds behind the electric machines.»
I USA skrev Billboard at «Paint It, Black” var høydepunktet.
“What a drag it is getting old”.
