Plateanmeldelse: The Beatles – «The Beatles and Esher Demoes» (The White Album)  2018 remiks

Denne anmeldelsen tar for seg to runde skiver i stiv plast, begge med hull i midten, stilfullt, men også freidig anonymt pakket inn i et hvitt omslag. «The Beatles» eller «The White Album», er et kulturelt ikon, som mest av alt handler om kommunikasjon. Med satelittoverføringen av «All You Need Is Love» sommeren 1967 nådde gruppa ikke bare ut til 400 millioner seere, men klarte også å samle flere generasjoner, med et budskap om fellesskap og enhet.

Det er det store bildet. Ingen artister har noensinne hatt en større rolle i den kollektive bevisstheten. John Lennon hadde et uavklart forhold til å være mannen med megafonen. Det var en rolle han kom til å gå inn og ut av de nærmeste årene. Allerede på «The White Album» er denne ambivalensen tydelig.

Men musikk som kommunikasjon er også det lille bildet, interaksjonen mellom to entusiastiske skoleelever som øver på «Dear Prudence». Musikken oppfattes av en som går forbi på gata. For fotgjengeren blir dette et minne, et øyeblikk i tid. 

Teknisk er musikk bare vibrasjoner i lufta. Øret behandler vibrasjonene og videresender disse som signaler til hjernen for nærmere tolkning. Erfarings- og opplevelsesmessig blir dette på samme tid praktisk og abstrakt, et noe mer, en likning som også involverer hjertet, og går opp gjennom forståelse i en større kontekst, som kommunikasjon av historier med en felles arv.

«The White Album», jeg kaller den det – har alltid vært gjenstand for tolkning. Ikke minst som en følge av albumets kaotiske herligheter, etter på alle måter stramt regisserte «Sgt. Pepper». En vanlig oppfatning er at plata kjennetegnes av fravær. Brian Epstein døde tragisk. George Martin trakk seg fra innspillingene. Han overlot miksebordet i Abbey Road til de overraskede ungdommene, Chris Thomas og Ken Scott. Selv opplever jeg plata dels som et reisebrev etter turen til India og det siste årets opplevelser, men også en tilstandsrapport, der de både speiler seg utad, og samtidig henter inspirasjon fra andre artister og trender i samtida.

The Beatles visste at de var på vei til å opphøre som et poporkester. Flere av låtene, som «Happiness Is A Warm Gun» «I’m So Tired» eller «While My Guitar Gently Weeps», skildrer en indre oppløsning. Men det gjøres med stoisk humor, selvironi og ikke minst en vilje til å fortsette, selv når målet synes uklart.

Innflytelse fra Transcendental Meditasjonen, etter oppholdet hos Maharishi Mahesh Yogi, hvor de fleste av sangene ble skrevet, er i liten grad å høre. Tekstene er jordnære eller svært personlige, som Lennons «Julia» eller Harrisons spontane genistrek «Long, Long, Long». Slik skiller plata seg fra «Revolver» og «Sgt. Pepper» som i større grad utforsket sammenhenger mellom mikro- og makrokosmos. Men vi kan ikke se bort fra at oppholdet i India klarnet oppmerksomhet og bevisstheten, og fant sitt uttrykk i disse sangene.

Plata har en tilstedeværende, men samtidig også udefinert antiautoritær holdning i de rocka sporene som «Revolution» og «Everybody’s Got Something To hide Except Me And My Monkey». Slik Frank Zappa fleipet med The Beatles på «We’re Only In It For The Money», morer de seg selv over motkultursbevegelsen allerede synlige klisjeer i «Why Don’t We Do It In The Road».

Overivrige tolkninger av Beatles-musikk, ved å spille sangene baklengs eller tillegge de innhold på annet vis, var aldri mer tydelig enn på denne plata. Charles Mansons galskap og ondskap ble strukturert fra tolkninger av det han oppfattet som skjulte budskap i «Piggies» og «Helter Skelter». I «Imagine»-filmen inviterer Lennon inn en forvirret ung mann, som har lusket rundt ute på eiendommen. Den unge mannen mener Lennon kommuniserer direkte til ham gjennom musikken. Etter at fyren har fått litt å spise, forklarer Lennon at det ikke var ham, men Paul som skrev «Carry That Weight». En slik tyngde (pun unintended) hadde The Beatles i sin samtid. 

«The White Album» har jeg alltid hatt et nært forhold til, og på både svart og hvit vinyl. Men når jeg sjekket i går var det bare bildene av John og George igjen! Platene var blitt borte på veien.

En erfaring i livet, er at dette var et album som fantes i alle bopeler. Det er den plata jeg garantert, og med ustødige hender, oftetst har plassert på spillere, opp gjennom årene, som regel når det begynte å bli veldig seint, og festen sjanglet usikkert inn i en ny fase. Nå er den altså her igjen.

Jeg har vært skeptisk til remiks av klassiske album fra gullalderen. Steven Wilsons arbeider med progklassikerene er nærliggende å tenke på. Men uavhengig av min skepsis har han tildels løftet de opprinnelige versjonene flere hakk. Giles Martin har den samme rollen overfor Beatles-katalogen, en tilnærming som startet med «Love»-prosjektet i 2006.  I den sammenheng vil jeg trekke fram «Gnik Nus», som rett og slett er «Sun King» baklengs. Her trakk Giles Martin forhenget til side for en ny oppfattelse av stemmene til John, Paul og George. Beklager, Ringo Starr.

Den yngre Martin viste en unik forståelse for det samtidig komplekse og intuitive i vokalutrykket til The Beatles. Når jeg hører «White Album» i denne utgaven er det først stemmene og sangharmoniene jeg legger merke til. Det låter fantastisk.

Kanskje kunne opphavsmennene brukt mer tid på miksinga for femti år siden? Den nye miksen vektlegger andre nyanser og plasseringer i lydbildet. Låter som jeg husker som grøtete er ryddet opp i og fremstår vesentlig klarere. Ikke minst George Martins orkesterarrangement kler tydeligere fram og gir låtene ny karakter og fylde. Dette gjelder særlig «Glass Onion» og «Piggies» som inviterer til helt nye opplevelser.

Det er spennende å høre de nye miksene, som ofte bringer fram noe nytt i velkjente sanger. «Revolution» låter vesentlig annerledes. «Birthday» er fantastisk i sin ellevilt smittende og jublende galskap. Til og med «Ob-La-Di, Ob-La-Da» gir ny energi og ehh, mening. Jeg tar et par løfterike dansetrinn, og gjør alt klart for en kopp darjeeling te. Så setter jeg meg ned. Lytter videre.

McCartneys «I Will» peker tilbake til tidlig Beatles, men også mot den første soloplata hans. «Julia» kunne godt vært å finne på Plastic Ono Band-skiva eller «Imagine» for den saks skyld. Det er få som kunne være så stillferdige som John Lennon. Når han var stillferdig.

«Number 9» er og forblir et anti-kommunikasjonsprosjekt, som er så vellykket at jeg igjen hopper forbi. Men kanskje er det på tide å gi den en ny sjanse? Jeg vet ikke.
Esher-demoene viser prosessen bak, med tidlige utgaver av låtene. Interessant er det at disse akustiske versjonene ikke er langt unna de endelige innspillingene. Blant demoene finner vi også låter som dukker opp i mer bearbeidet form på «Abbey Road» og soloplatene som fulgte.

«Child Of Nature» kan vi være glad for at Lennon valgte å jobbe videre med, mens Harrisons «Not Guilty» ville gjort seg riktig så fint i en Fab Four setting.

Så. Hvilken rolle har populærmusikken i samfunnet femti år etter The Beatles kreative Indiatur og den samlingen rundt leirbålet som er essensen i «The White Album»? Selv med hele verden innen rekkevidde, og bare noen få tastetrykk unna, er jeg sterkt tvilende til om musikk noen gang vil ha den samlende kraften The Beatles på denne tida representerte.

Artistene synes å være mest opptatt av en kortsiktig speiling av ego innen underholdningsindustriens styrende rammer. Det er ikke lenger religion som er opium for folket. Underholdning og forbruk fungerer som distraksjoner fra den virkeligheten vi ikke ønsker å se. Alt som sårt kan trenge et bidrag fra oss. I 2018 er det skremmende nærliggende å tenke på George Orwells visjon om den totalitære statsmakten, med full kontroll innen alle områder.

Men tilbake til det lille bildet. Den umiddelbare opplevelsen. Utrykket som verken kan måles eller konkurreres i. Musikken i sin rene og ubundne form. Siden musikk er vibrasjoner, finnes også den opprinnelige vibrasjonen, lik erkjennelse knyttet til væren før dualiteten oppso. Opplevelsen som aldri ble helt borte, men bare erindres i korte glimt.

I Transcendental Meditasjon er et mantra passordet som starter pendelen, og bringer deg tilbake til det Maharishi Mahesh Yogi nok ville kalt enhetssfeltet. Alt liv i hele naturen består av dette, med den samme brusende energien. Hvis vi med egnet teknologi lytter til et tre vil vibrasjonen være hørbar. Det var denne strengen fire karer fra Liverpool fikk til å svinge, sik at den kunne høres over hele verden.