Plateanmeldelse: Yola – «Walk Through Fire»
Bristol gir kanskje ikke så mange assosiasjoner til «southern soul», Memphis, Aretha Franklin eller Dolly Parton. Men det samme kunne man si om Dusty Springfield fra London, den artisten som med sitt legendariske album «Dusty in Memphis» kanskje er det beste musikalske referansepunktet for Yola, som i februar ga ut dette strålende debutalbumet.
Yola Carter har gått sine pliktløp som bakgrunnssanger, blant annet i legendariske Massive Attack. I intervjuer i forbindelse med debutplaten har hun gitt uttrykk for at det var på tide å gå sitt eget løp nå.
Så vidt jeg vet har Yola passert 30 – en passende alder for å levere den type kraft og modenhet som denne sjangeren krever – skjønt, «sjangrene» er mer presist. En oppvekst som eneste svarte i et hvitt miljø med en mor som digget Dolly Parton og Otis Redding, via en periode som hjemløs i Londons gater, gir et godt veikart for hva vi hører her. Dette er minst like mye country som soul – men som kjennere av begge sjangrene vet godt, er det mye snadder fra musikkhistorien der disse linjene krysses.
Tekstene er angivelig relativt selvbiografiske – ikke alltid genialt originale eller oppfinnsomme, men det med å vandre gjennom ild er visstnok både bokstavelig (hun var i en husbrann) og metaforisk (å ta oppgjør med egen fortid) beskrivende.
Og hva er vel mer passende enn at albumet er dels skrevet og hele veien lekkert gitarkrydret av det fritt sjangeroverskridende amerikana-geniet Dan Auerbach? Som på hans siste album, er er det her fullt av sånne tidløse sanger fra evigheten, i en musikalsk reise gjennom inspirert Bacharach/Dionne Warwick-aktig soulpop («Faraway Look»), Roy Orbison-tangerende operettepop («Lonely the Night»), midt på veien-countryrock («Ride out in the Country») og stingende soul («Still Gone»).
Yola behersker dette vokalmessig fullt ut, og i motsetning til så altfor mange som pretenderer å synge soul, er det lite vokalgymnastikk å spore her, heller en balansert tilbakeholdenhet, et naturlig rasp som kommer til uttrykk bare av og til og aldri er overdrevet. Man kunne kanskje ønske seg en liten bit mer galskap i studio – litt mer sjansespill og en «våtere» produksjon – dette er likevel trolig den beste plata fra UK i soulsjangeren siden Amy Winehouse’ «Back to Black».
