Konsertanmeldelse: Ole Paus og Motorpsycho, Den norske Opera, 23/2 2020

Der ute. Blanke hvite flater. De nye palassene. Fryktede Dronning Eufemias gate ser ut til å ha falt til ro. Jeg titter rundt hjørnet. Det nye Munch-museet ser like forlatt ut som det pleier. Sola skinner, men jeg føler jeg fremmed her. Denne blankpussede delen av byen kunne vært hvor som helst.

Der inne. I det luftige rommet med alt treverket, føler jeg meg mer hjemme. For disse folka har jeg sett før. På konserter for lenge siden. Nå passerer vi hverandre i foyeren. Fortidas hvileløse spøkelser, om enn bare for et sekund eller to.

Motorpsycho begynner. Inspirasjon fra Grateful Dead og Allman Brothers. Scenen er like stor som Svanesjøen og nesten like langt borte. Gradvis fyller musikken det volumiøse rommet. Lyssettingen blir dristigere. Heldigvis uten pyrotekniske flammer. Det skulle tatt seg ut.

Ole Paus virker glad, opprømt, rett og slett fri kanskje? Det meste er fra den nye plata. En litt haltende «Damen i Dalen». Jeg nyter likevel hvert sekund. Kombinasjonen Motorpsycho og Paus fungerer så naturlig, ja, uventet godt, også i levende live. Jeg behøvde ikke å bekymre meg for om stemmen hans skulle ende i et pip.

Det er spennende å høre Paus med to så annerledes og innovative gitarister. Til slutt står hovedpersonen alene på den store scenen. Det er storslått, nært og vakkert.  Utenfor Operahuset forsvinner spøkelsene i lufta. De reiser hjem vil jeg tro, til steder der slike spøkelser bor. «Jeg var den jeg ble. Jeg blir ikke mer», synger Ole Paus.

Foto: Drabant Music (pressefoto)