Tore Renberg har sluppet et ny låt som har fått Popklikk-redaksjonen til å logre med halen. Noe som igjen fikk oss til å kontakte mannen med ordene og melodiene i sin makt.

– Hvordan ble «Ikkje la di riva deg ner til»?

– Etter å ha gitt ut Ingen nåde i januar, dro vi ut og gjorde promo og spilte en liten turné. Denne fasen – like etter en utgivelse – er en avgjørende tid i det skapende livet. En åpen fase hvor det er klokt å være respektfull overfor hva som rører seg i deg. Nå er du for første gang fri fra det som har okkupert deg så sterkt den siste tiden; det foregående arbeidet. Det er typisk at det renner et eller annet ut av meg i denne perioden. Som oftest noe uventet, noe som har et preg av umiddelbarhet.

– Sånn var det også denne gang. Et par uker etter at albumet var sluppet, satt jeg på et hotellrom i Oslo, på Bondeheimen, og skulle øve til en promojobb. Men i stedet for å øve, begynte det å trille ut en ny låt ut. En låt jeg tror jeg har hatt liggende i kroppen i veldig mange år.

– Det hører med til historien at jeg parallelt med dette skrev på romanen Du er så lys, som kommer ut 23. september. «Ikkje la di riva deg ner» kommer fra samme sted som den romanen. De er på en måte parallelle kreative hendelser, romanen og låten.

 – Hva vil du selv si låten handler om?

– På et selvbiografisk plan er det en personlig låt om nokså vanskelige ting. Det får jeg si rett ut. Jeg tror alle som hører låten, fanger opp at den kommer fra et brennende personlig sted. Og det er alt jeg kan si om det.

– Hvis vi legger det selvbiografiske til side, er det viktigere for meg at det er en låt til alle som sliter med å få dagene sine til å være lyse. En låt om at det finnes en vei der ute med ditt navn på. En låt om at vi ser deg.

 – Innspillingen da, og de supre folka du har fått med deg, fortell litt om det …

– Etter utgivelsen av Ingen nåde, var det ikke bare frihet i meg fra materialet jeg hadde arbeidet med så lenge, men også en trang til å ta nye steg. Sånn er det alltid i den kreative prosessen. Min første impuls etter å ha skrevet noe er alltid den samme: lage noe annet, og bedre, neste gang!

– Jeg var stolt av hva vi fikk til i Duper med debutalbumet mitt, men kjente klart at nå ville jeg søke meg sterkere i retning av folkpop-formatet. Jeg har holdt mye på med folkemusikk i min tid, jeg spilte fiolin i et folkemusikkensemble som ung, og jeg har alltid vært veldig glad i folkpopens organiske, pønkete og løse uttrykk. Du vet, Waterboys, Pogues, Valkyrien Allstars, Decemberists … Dette har sikkert mye å gjøre med at jeg er en gammel felespiller.

– Jeg følte at låtene jeg laget etter Ingen nåde lente seg mot folkpopen, så jeg søkte, sammen med plateselskapet, etter en produsent som hørte dette i materialet. Sammen fant vi energimaskinen Bjarne Stensli i Oslo, og et kobbel av enormt frie musikere. Olaf Olsen på trommer, Øystein Frantzvåg på bass, Olav Christer Rossebø på mandolin og fele, Anne Lise Frøkedal på gjestevokal, samt min faste makker Alexander Flotve på gitar. Det er et veldig toppa lag, dette, som jeg er stolt av å få arbeide med.

– Steg to for solo-artisten Tore startet over to fine studiodager i starten av mai, med denne låten og en til, som heter «Jimmy Carter for President». Dette signaliserer retningen jeg ønsker å gå i for det neste albumet. Mer organisk uttrykk, større innslag av folkemusikk-elementer.  Frihet, energi, sårbarhet.

– Popklikk mener bestemt at låta sender tankene til artister som 10 000 Maniacs, REM og The Jayhawks. Er vi helt på trynet? 

– Dere er spot on. Den skjelvende intensiteten til Natalie Merchant, mandolinene, alvoret i tekstene hennes, lyset og melankolien i musikken til glemte og undervurderte 10.000 Maniacs. Jeg digger det bandet, men har alltid følt meg litt alene om å gjøre det. Godt jeg tar feil! Berry, Buck, Mills, Stipe. R.E.M. For et svært band, jeg savner dem hver eneste dag og jeg er fortsatt like forelsket i Athens sønner som jeg var første gang jeg hørte dem tilbake i 1986. Jayhawks må jeg innrømme jeg bare helt nylig har begynt å høre på; det er et nydelig band.

– Det er ellers ikke sånn at jeg sitter og tenker på den eller den artisten når jeg lager låter, men at klangen fra denne melodiske folkpop-tradisjonen, først og fremst amerikansk, flyter inn i det jeg lager, det er opplagt for meg og bare noe jeg er glad for.

– Gleder du deg til høstens Morrissey-konsert?

– Jeg er på ferie når han kommer til Stavanger! Så det er krise og det er befriende. Morrissey er en løs kanon. Han er Bigmouth og han kommer til å slå til igjen. Til vår glede og fortvilelse. Ellers er det vel sånn at kurven hans peker nedover for tiden, både på plate og live, det må jo en gammel fan innrømme. Han har laget veldig mye som i beste fall kan kalles interessant etter den vellykkede gjenkomsten med You are the Quarry i 2006.

-Fansen må vel bare stålsette seg. Det kan bli en skuffende konsert. Jeg har sett tante Morrissey live mange ganger og det er som oftest like sterkt som det er irriterende. Rare setlister med merkelige valg. Like merkelige utbrudd, av og til katastrofale og fornærmende, slik som den hvor han snakket så uempatisk om Utøya-tragedien. Men plutselig er han der igjen med all sin keitete genialitet, sårbar, morsom, skakk og rar, og vi skjønner hvorfor vi ble så hjelpeløst glade i ham den første gangen vi hørte «The Boy With The Thorn In His Side». Det er en fin booking, selv om den kommer mange år for seint.