Plateanmeldelse: Spielbergs – «This Is Not The End» (album)
Kompromissløst, tett og euforisk. Dette er tre adjektiver som datt i hodet etter å ha hørt et drøyt minutt av åpningslåten «Five On It» på debutplaten til Spielbergs. Etter en EP og noen digitale singler høres denne langspilleren ut som en liten triumf. Spielbergs spiller engasjert indie-rock med hint av både power-pop, hardcore, shoegaze, pop-punk, støy-pop og, om jeg får lov, «post-rock».
Dette blir kanskje i overkant mange merkelapper, jeg ser den, men saken er at Spielbergs er et band som har tatt veldig mye av det som var kult med 90-tallets indie–æra og skapt sin egen lille lomme i en ellers ganske overbefolket sjanger.
Derfor dropper vi name-droppingen denne gangen. «This Is Not The End» er i bunn og grunn en ganske så rå rockeplate der støyete og skitne gitarer dundrer på, mens en tight bass og tordnende trommer også står langt framme i lydbildet. Vokalen er av den engasjerte sorten og ligger gjerne litt bak i lydbildet. Det blir aldri skrikete som i hardcore, men vokalist Mads Baklien strekker stemmebåndene.
Tekstmessig høres det ut som dette er gutter som har noen år på baken, det er noen knuter på tråden her og drømmer om å flykte der: I «Distant Star» synges det om «now we could be perfect /you could have made me better / we could be soulmates / if we could find a place to live» over skingrende gitarer og et lite synth-dropp.
«We’re All Going To Die» er rå og upolert følelses-rock der lytteren aldri får hvile, trommene høres nesten ut som mitraljøser. Men, Spielbergs kan mer enn gitarøs, fuzz og tunge trommer. Både «Familiar» og «McDonald’s (Please Don’t Fuck Up My Order) er mer langsomme låter der tempoet tas ned et par hakk, gitarene skurrer mindre og synth-lyder er litt mer framtredende.
Velkomne «pauser» fra euforien, vil jeg si. I «Sleeper» får vi til og med låne øre til akustiske gitarer, kan det være en godnattsang? Disse roligere låtene gir platen en fin dynamikk og lengre holdbarhet, det er jeg ganske sikker på.
Men, hvis du har lest helt hit og kanskje har satt på plata, så fortvil ikke! I «4AM» dirrer og dundrer Spielbergs igjen. Dette er allerede en kandidat til årets låter 2019. Her skues det tilbake til en svunnen ungdomstid i en slags punkelåt som etter hvert kulminerer i en knallfengende power-pop–hook i refrenget. Ikke ulikt Oslo-bandet Swedens mest energiske øyeblikk. (Det får bli med den ene name-droppingen).
Avsluttende «Forevermore» er en seks-minutters triumfferd der platens ulike egenskaper trer fram for en siste gang: energi, eufori, trøkk og ærlighet. En ganske bemerkelsesverdig debutplate, med andre ord. Nå har jeg lest meg til at disse gutta har noen år og band i bagasjen, men allikevel, jeg håper dette borger for flere plater i årene som kommer. Velkommen, og takk for at de ikke heter The Spielbergs. Det ville blitt for mye av det gode!
