Plateanmeldelse: Eric Palmqwist – «Hej då» (album, 2020)
«Break up»-albumet er velkjent i musikkens verden. Mang en artist og låtskriver har tatt et oppgjør med seg selv og eksen. Jeg antar det ofte er noe rent terapeutisk over dette for en del artister, men det flommer også en kreativitet ut av det. Mange av de låtene vi liker best fra popens verden er vel i grunnen ganske triste?
Eric Palmqwist har med «Hej då» begått både sin solo-debut under eget navn og laget en nær sagt renodlet skilsmisse-plate. Det handler om et kjærlighetsforhold som har gått over ende, en relasjon som virker fortapt, om følelsene som er i spill og refleksjoner over den nye normalen.
Det høres «deppigt» ut som våre svenske brødre og søstre ville sagt det, jeg ser den. Men, så er det også en meget fin, melodisterk og velspilt pop-plate med «svenske-indie»-vibber som Palmqwist har gitt ut. Lydbildet er ganske luftig, med gitarpop og drivende piano som understøtter Palmqwists lett «nervøse» og troverdige vokal.
Med seg på laget har Palmqwist en rekke gode folk, deriblant svenske indie-pop-nobiliteter som Peter Morén (Peter Bjorn and John) på gitar og bass og Popklikk-helten Andreas Mattsson (Popsicle) på piano. Har du den minste interesse for svensk indie fra 90- og 00-tallet, så bør ikke lydbildet og pop-trøkket på «Hej då» overraske veldig mye.
Palmqwist innleder plata med det sterkeste sporet, gitar-pop’eren «Du og jag mot døden». Det er et herlig driv her, som til dels gjentas på andre låter, men Palmqwist tar det gjerne også ned et hakk eller to, som den akustiske vise-popen i nydelige «Rävarnas hav»: «Vi sover här i varsin koj / Och det är tusen hål i båten / Vi läcker som en såll…»
I «Änglar» er håpet for forsoning der, men det blir fort klart at det ikke går lenger: Palmqwist og medvokalistene crooner fint over platas mest rytmiske soundtrack, en fin kontrast mellom lydbilde og tekst, mens «Ingenting» er en av de der pop-balladene som vi liker så godt.
Albumets andre del innledes med en støy-pop’er der Palmqwist skurrer litt mer, før han i låter som «Vi två går åt varsitt håll» og «Man behöver inte va död för att va blå» kanaliserer henholdsvis klassisk «svensk-rock» og «Håkan-pop». Spesielt sistnevnte er en nydelig sak der han orienterer oss om at «Man behöver inte va smart för att förstå / Man behöver inte va död för att va blå…»
Vi har fått enda en svensk favoritt i Popklikk-redaksjonen med dette albumet. Eric Palmqwist føyer seg inn i rekken av gitarpop, indie og rock fra broderfolket som vi gjerne låner øret til. De kan pophåndverket, våre svenske venner. Og kanskje like viktig: de er ikke redde for å bære hjertet utenpå skjorta! Det setter vi pris på, vi trenger jo det også, i en tid der flyktige møter, skjermliv og ironiske «memes» tar stadig større del av den kaken vi kaller livet.
Foto: Johan Bergmark (promo)
