Den 18. september var det 31 år siden Bob Dylan ga ut fantastiske «Oh Mercy» (1989).

Tekst: Martin Johannessen

De forrige platene til Dylan hadde ikke vært noen suksess verken kunstnerisk eller kommersielt. Dylan vegret seg for å gå i studio igjen. Dessuten skadet han hånden og måtte holde seg unna både spilling og konserter. Men heldigvis ikke låtskriving.

Dylan bruker mye plass på å beskrive innspillinga av «Oh Mercy» i » Chronicles Volume One». Boka er selvfølgelig et must for alle Dylan-fans. Historien om hvordan plate ble til er kostelig og litt merkelig. (Venter fremdeles i spenning på oppfølgeren!)

Den første låta han skrev til denne plata var «Political World». Den er en «catalog of troubles…almost an update on ‘With God on Our Side,'» skriver Dylan i boka.

Dylan møtte Bono på denne tiden og viste ham flere av låtene han jobbet med. U2 hadde gitt ut «The Joshue Tree» et par år tidligere med Daniel Lanois som produsent. Bono mente Lanois ville være en glimrende produsent til de nye låtene fra Dylan.

Plata ble spilt inn i New Orleans våren 1989. Dylan ville ikke bruke livebandet sitt på plata. Lanois inviterte derfor et knippe dyktige musikere som satt stand by i studioet sånn at Dylan kunne dukke opp når som helst for å gjøre opptak. Lanois deltar også på plata med diverse strengeinstrumenter. Andre folk er Mason Ruffner og Cyril Neville.

«Musikken er naken midnattsblues, vakker og uutgrunnelig, hard som flint, ikke ynkelig. Det er lyden av Dylan som brenner igjen, som rister av seg siste tiders kunstneriske lammelser, skjønner hva han må gjøre, som er det han alltid har gjort,» skrev Allan Jones i Melody Maker.

Kreativiteten til Dylan settes aldri på pause. Han skriver om tekster nesten før låta er ferdig innspilt. «Everything is Broken» het først «Broken Days».

Nesten alle låtene ble spilt inn i mars, og nesten alle låtene fikk nye tekster i april. Mens «Man in the Long Black Coat» ble skrevet i studio og spilt inn på første forsøk.

Dylan skriver: «in some kind of weird way, I thought of it as my ‘I Walk the Line,’ a song I’d always considered to be up there at the top, one of the most mysterious and revolutionary of all time, a song that makes an attack on your most vulnerable spots, sharp words from a master.»

Daniel Lanois og Bob Dylan lagde et mesterverk sammen, en plate full av glimrende låter, glimrende tekster, en moderne klassiker. I et intervju fra 2011 sier Lanois:

«He’s a hard worker. There’s not a lot of dilly-dallying in the world of Bob Dylan. He gets down to it. All he needs is a copying machine, a chair, a guitar and a piano.»