Den første gangen jeg hørte Texas-bandet Cotton Mather, befant jeg meg i en platebutikk på Majorstua i Oslo. Hendelsen fant sted på begynnelsen av 2000-tallet og plata som ble spilt var ”Kontiki” som ble sluppet i 1998. Jeg er ganske sikker på at låta som nådde mine ører var ”Lilly Dreams On”. En knallsterk ballade som fikk meg til å tenke på favoritter som Squeeze og Crowded House.
I ukene etter det første møtet, hadde ”Kontiki” og jeg mange magiske øyeblikk sammen. Men som den musikkentusiasten jeg er, dukket det etter hvert opp så mange konkurrenter at ”Kontiki” en vakker dag ble stående å støve ned i platehylla.
Det hører med til historien at Oasis’ Noel Gallagher spilte en betydelig rolle da «Kontiki», etter en treg start, fikk en voldsom oppsving på indielistene i England. Den godeste Noel snakket nemlig så pent om skiva at britiske presse bestemte seg for å skrive om et band de knapt nok hadde hørt om.
Mens årene spiste opp tiden forsvant Cotton Mather og deres frontfigur Robert Harrison, mer og mer ut i periferien.
Men så, for sånn cirka et halvt år siden, dukket bandet nok en gang opp på radaren min. For da deres første skive på 15 år, ”Death of the Cool”, blunket til meg fra en spilleliste på Spotify, blunket jeg tilbake. Og vips, så var vi bestevenner igjen.
Et vennskap som ble enda sterkere da årets utgivelse, ”Wild Kingdom”, banket på døra i april. At jeg har hørt på skiva 10-15 ganger de to siste ukene er ingen overdrivelse.
Hovedårsaken til denne hyppige møtevirksomheten skyldes i all hovedsak at Cotton Mather på ”Wild Kingdom” fremdeles makter å lage svært fengende pop som mer enn gjerne flørter med både rock og powerpop. Låter som for eksempel ”The Cotton Mather Pledge”, ”Fighting Through”, ”Hijinks Dad”, “Better Than a Hit”, “California” og ”A Girl with a Blue Guitar, er så tidløse, melodiøse og stilige at man nesten drukner i dønningene av gledestårene.
Platas mest atypiske låt, «The Army», har etter en treg start, også fått et favorittstempel i panna. En litt seig og repeterende låt som vokser seg stor og sterk etter noen runder i spilleren.
Så joda, jeg er definitivt frelst igjen. For stort bedre enn dette blir det ikke om man tar utgangspunkt i mitt musikalske univers. At bandet fremdeles høres ut som en herlig miks av Squeeze, Crowded House, The Beatles, Elvis Costello og en myk utgave av Paul Westerberg, setter ikke akkurat en demper på entusiasmen.
