(Oslo, 2007) 2007 var et begivenhetsrikt år for Jackie Leven; tre soloprosjekter, reutgivelser av Doll by- Doll- katalogen og en rekke konserter, mange av dem i Norge. Jackie Leven, som foruten å ha gitt ut en rekke kritikerroste album, var frontfigur i kultbandet Doll by Doll på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.

Om du ikke visste det: Jackie Leven er trubaduren som får lytteren til å tenke at moder jord er langt mer enn en rund dings som spinner rundt i et uendelig stort univers. Levens univers er fylt av små rom med digre dører, doriske søyler og en uoppredd seng plassert midt på gulvet. Monstre under senga? You bet.

Don Quijote og røde notisbøker

Selv om Jackie Leven alltid leverer varene, må han ha drukket veldig mange styrkedråper da han skapte «Oh What a Blow That Phantom Dealt Me!» som ble sluppet på vårparten i 2007. Melodiøs og blå musikk som fikk mange musikkanmeldere til hoppe i stolen av vellyst.

Hva legger du i tittelen på albumet, spør jeg Jackie som akkurat har sunket ned i en god stol i baren på det som en gang het hotell Viking.

– Den er hentet fra Cervantes berømte bok, «Don Quijote». Noe en god venn fortalte meg da han så tittelen. Jeg var ikke klar over det, nemlig. Selv syntes jeg det bare var en nydelig setning som ville passe godt i en sang, sier Jackie og ler.

– Han fortalte meg videre at det er et bilde på at Don Quijote måtte akseptere at en ny tid hadde kommet. En tid som var mye «større» en «mennesket».

Måten Jackie Leven artikulerer seg på og ordene han omgir seg med, gir meg en påminnelse om at det engelske språket duvende eleganse. Men så har da også Jackie alltid vært opptatt av ordenes magi. Å leke med ord og ideer står høyt i kurs hos skotten som traff jordens overflate den 18. juni 1950 i Fife.

– Jeg skriver hele tiden. Noen av tekstene som i utgangspunktet er ment å være med på et album, er plutselig ikke aktuelle lenger når prosessen nærmer seg slutten. Jeg vet ikke hvorfor, det handler mest om intuisjon, sier Jackie og tar en slurk at leskedrikken som landet på bordet noen sekunder tidligere.

– På «Oh What a Blow That Phantom Dealt Me!» forsøkte jeg å jobbe fram ideer med utgangspunkt i bluesen for at låtene skulle føles mer direkte uten å miste dybden.

Melankoli og vemod

Noe Jackie definitivt har lyktes med. Selv føler jeg at det er mye vemod i tekstene. Stemmer det, spør jeg Jackie.

– Ja, det stemmer nok. Men det er et annet ord som passer bedre i denne sammenhengen, det greske ordet potos, som innebærer at man bestreber seg på å lengte på en korrekt måte. Noe som igjen innebærer at det også er viktig å føle på ting som gjør oss deprimerte. Det er helt korrekt å kjenne på disse tingene rett og slett fordi det er forbindelsen mellom alt som tilhører fortiden og ting du aldri kan få sikker viten om. Det er nødvendig at verden er større enn vår evne til å forstå den. En innsikt som kan oppleves som ubehagelig samtidig som den gir oss følelsen av å leve. Det er ikke noe galt i å føle på ubehaget med andre ord.

– Når man blir eldre ser man seg tilbake og undrer over hvorfor man gjorde «shitty things», fortsetter Jackie etter en liten tenkepause. – Hvorfor sa jeg det? Hvorfor hadde jeg den innstillingen? En viktig ting med å eldes er og konfrontere disse tingene, selv om det innebærer mye hardt arbeid. Alle går gjennom en slik periode selv om en del kanskje ikke legger merke til det.

Når jeg hører tekstene til Jackie Leven tenker jeg ofte på Edvard Munch og hans verdensberømte skrik. Melankolien, lengselen og vemodet.

– Man trenger disse følelsene om man ønsker å forbli ved sine fulle fem. Man trenger øyeblikkene «Skrik» viser oss. Om man tilbringer hele livet med å unngå akkurat denne type øyeblikk vil man tilslutt kunne få alvorlige problemer.

– Jeg tror den norske væremåten, akkurat som den skotske er ganske lik når det gjelder akkurat dette. Man merker på folk at de har evnen til å nå øyeblikk som dette. Men det trenger ikke å være så sterkt eller voldsomt som i «Skrik», det kan finnes i alle typer øyeblikk, egentlig. Som for eksempel å stoppe bilen på en folketom vei og skrike ut: Fuck, fuck, fuck.

– Er musikken din er form for terapi?

– Noen ganger når jeg har lagd sanger tenker jeg: Wow, I’ve done it. Du vet at du virkelig har fått til noe. Noe som er en terapeutisk ting. Av og til tenker jeg at det som har holdt meg i gang er kraften av å jobbe fram sangene vel vitende om at de er «perfekte», og på en måte uslåelige. Andre kunne sikkert gjort noe lignende på en like vakker måte, men de kunne ikke gjort det vakrere.

Isbreer og regn

En av de fineste låtene på «Oh What a Blow That Phantom Dealt Me!», «Another Man’s Rain», handler om en reise i Norge og et smertefullt øyeblikk omgitt av storslått norsk natur.

– Jeg ser også mye vakkert i smerten. Hendelsen du referere til er hentet fra en interessant dag. Jeg og en venn tok toget til Bergen en nydelig vårdag. Da vi kom fram til isbreen, som kom helt uventet på meg, forlot vi plutselig våren, selv om solen skinte ned på breen.

– Fordi toget hadde stoppet kunne vi bevege oss rundt i området. Det føltes litt som plutselig å være med i Clint Eastwood- filmen «High Plains Drifter», og fikk meg til å tenke på virkelige harde tider i Skottland, da livet mitt var «fucked up». Plutselig, helt fra intet, ble jeg overveldet av vonde minner fra tiden som tenåring i Skottland.

– I regnet til Bergen tenkte jeg på det som hadde skjedd. Ikke lenge etter var jeg i en bar i Bergen og var vitne til at Norge tapte en fotballkamp. Dagen ble avsluttet på konsert med en av mine norske favorittartister, Bertine Zetlitz, i Førde. Det var en helt spesiell dag, der de vonde minnene bare var en liten del av mange opplevelser og inntrykk. En veldig, veldig fin dag, konkluderer Jackie før han fortsetter.

– Da en britisk journalist spurte meg om «Another Man’s Rain», svarte jeg at jeg kjenner til at det regner, men at jeg aldri har opplevd det selv. Jeg fortalte også at jeg hadde begynt å oppleve regn som noe som tilhører andre mennesker, og at jeg nå og da følger med på værmeldingen for å finne ut hvor det regner, men at det alltid har sluttet å regne når jeg kommer frem.

– Det utrolige var at journalisten, en oppegående fyr, trodde på meg. Jeg sa at han skulle prøve å møte andre mennesker som har det på den samme måten. Jackie ser på meg og ler.

– Hva med «The Kings of Infinate Space», spør jeg. En herlig låt som får meg til å tenke på Burt Bacharach.

– Tittelen er hentet fra Sheakspare. En bra låt jeg virkelig jobbet mye med, svarer Jackie og tryller fram noen klassiske Bacharach-lyder. – Jeg ser mye på amerikanske TV-show fra 70-og 80-tallet som for eksempel «The Rockford Files» og «Colombo». Jeg elsker de litt triste sangene fra disse seriene.

– Jeg ville lage noe som minnet meg om tiden jeg tilbrakte mens jeg så på disse showene som jeg plaget kona mi med når hun kom hjem ved å spørre: Gjett hva som skjedde på «The Rockford File» i dag?

– Fyren som klipper meg har skrevet litt av teksten, fortsetter Jackie. – Jeg skriver tekster, sa han til meg på puben i fjor. – Do you? Jackie legger en viss skepsis inn når han uttaler ordene. Men han ble tatt på senga, for tekstene til frisøren viste seg å være så gode at de ble med i låta.

Judee Sill, Kevin Coyne og Arnold Böcklin

To av låtene på «Oh What a Blow That Phantom Dealt Me!» handler om to britiske sangere, Judee Sill og Kevin Coyne.

– Jeg vet egentlig ikke så mye om noen av dem, men har veldig respekt for begge. Jeg har skapt mine egne bilder av deres liv.

– Judee Sills andre album, «Heartfood», er kanskje tidenes beste album. Det har den samme nydelige religiøse følelsen, kraften, intensiteten og verdigheten som den russiske komponisten Rachmanikovs verker som ofte er innspilt med korister.

Selv om Jackie er enig i at «Jesus Was A Crossmaker» fra «Heartfood» er en fantastisk sang, mener han at produksjonen til Graham Nash er forferdelig.

– Produksjonen på «Jesus Was A Crossmaker» høres ut som «cheap ham», sammenlignet med resten av albumet. – It’s a big shame, konkluderer Jackie før vi penser over til Kevin Coyne.

– Jeg liker at han er så direkte og ærlig. Kevin Coyne er på sett og vis en musikalsk helgen i Storbritannia. Da jeg ble spurt om å delta på en tributeplate til inntekt for Kevins kone skrev jeg en sang om mine inntrykk av hans liv.

– Du bruker 8-tallet som et bilde i teksten. Hva legger du i det?

– På sitt beste var Kevin en meget dyktig låtskriver. Han ville gi lytteren et bilde som syntes åpenbart, men som likevel ikke var det. For meg er 8-tallet et symbol på evigheten. Noe som på en side kan bety at man går i sirkler, en slags «nederlagdømt» vei, men som også kan innebære, som i Kevins tilfelle, at man har sin egen følelse av evigheten, a «kingly way of the infinate».

Jackie Leven har alltid vært opptatt av det mystiske og poetiske. Coveret på hans første soloalbum, «Mystery Of Love Is Greater Than The Mystery Of Death», er prydet av den sveitsiske maleren Arnold Böcklins kjente maleri, «Dødens øy». Et maleri både Edvard Munch og August Strindberg verdsatte høyt.

– Jeg så bilde for første gang på the Met i New York. Jeg var alene og sliten og det var bare ett maleri i rommet, «Dødens øy» av Arnold Böcklin. Et helt utrolig maleri. Så jeg valgte det som cover til «Mystery Of Love Is Greater Than The Mystery Of Death». Men jeg visste ikke at det var Hitlers favorittmaleri, og at han stjal det fra Louvre og hang det på soverommet. Noe alle i Tyskland vet. Da albumet ble en suksess i Tyskland, antok tyskerne selvfølgelig at jeg kjente til historien. En rar opplevelse.

Fontella Bass og Doll by Doll

Jackie Leven har en særegen stemme man neppe glemmer når man først har hørt den. Men når ble han selv klar over særpreget og kraften i stemmen sin, spør jeg.

– Som de fleste andre ungdommer elsket jeg pop’en og r’n’b- musikken som nærmest eksploderte da jeg vokste opp. Jeg elsket band som Pretty Things, Them, the Doors, the Animals og the Yardbirds. Da jeg hørte singelen «Rescue Me» med Fontella Bass på radioen ble jeg veldig fascinert av stemmen hennes. Jeg trente i månedsvis og analyserte hele sangen for å lære å synge som henne, og da jeg følte meg klar fremførte jeg den for moren og faren min. Jeg var så utrolig stolt! Etter det hadde jeg bare lyst til å lære meg enda flere måter å synge på. Mye takket være Fontella Bass og «Rescue Me».

På samme tid som punken slo hardt i Storbritannia, spilte Jackie Leven i fantastiske Doll By Doll et «elske eller hate» band som først i fjor ble tilgjengelig på cd.

– Jeg likte ganske mye ved punken, men Doll by Doll var ikke et punkband selv om vi hadde mye av den samme energien. Akkurat som Dexys Midnight Runners, Original Mirrors, The Pop Group og mange andre band som ingen husker lenger. Mange forbinder punken med band som The Clash, Sex Pistols og The Damned, men det hendte utrolig mye mer. Alt skjedde så spontant. Det pågikk en konstant prosess av nye ting vi verken hadde sett eller hørt tidligere. Det var en veldig interessant tid.

– Selv om jeg likte mye ved punken, var likevel dens voldsomhet mer å regne som en tegneseriefilm. Den var ikke ekte, i motsetning til det Doll by Doll gjorde på de to første skivene.

– Uten tvil «Gypsy Blood». Om vi lagde et mesterverk, er det det. Mange flotte øyeblikk som for eksempel «Lonely Kind of Show», en fantastisk sang, sier Jackie og gliser når han tilføyer at det er han som skrev låta.

På «Grand Passion», var det bare Jackie igjen fra orginalbesetningen. Mange nye fjes, deriblant Dave Gilmore fra Pink Floyd, bidro på albumet som skulle bli Doll by Dolls svanesang.

– Det var deilig å jobbe sammen med noen andre enn gutta i Doll by Doll. Det ga meg en helt ny frihet som låtskriver, svarer Jackie når jeg spør ham om albumet.

– Jeg hadde lenge ønsket å jobbe med en annen type musikere. Også likte jeg veldig godt Helen Turner, hun har en helt eksepsjonell stemme. Selv elsket jeg skiva, men Doll by Doll fansen hatet den. I den samme perioden spilte vi også inn et annet album som aldri ble sluppet fordi Warner dessverre mistet det. Vi har funnet litt her og litt der, og håper å finne resten. Planen er å gi ut et samlealbum med Doll by Doll som suppleres med «the missing album».

Normenn, skotter og Warren Zevon

– Som skotte, hvordan opplever du nordmenn?

– Nordmenn er faktisk mer ekstreme når det kommer til galskap enn oss. Skotter har store tanker om seg selv når det kommer til drikking. Men nordmenn! Jackie rister på hodet og ler.

– Under en konsert på en pub i Kabelvåg ble jeg tilbudt drammer med Whiskey som jeg takket nei til. -Ikke tale om, svarte jeg. Det var noe helt spesielt med disse fyrene. Som om de hadde entret en egen sone der noe ved deres åndelige styrke forhindrer dem fra å dø. De drakk enormt, jeg kunne knapt tro det var sant. Hadde en kinesisk mann drukket den samme mengden hadde han dødd. Jeg vet er det er et rart eksempel, men det er det eneste jeg kommer på akkurat her og nå. Jackie ser på meg og ler som en guttunge før han fortsetter.

– Du er jo mildt sagt svært glad i litteratur og poesi. Har du noen norske favoritter?

– Og Carl Hiassen var jo en god venn av Warren Zevon, begynner jeg før Jackie bryter setningen tvert av.

– I det siste har jeg hørt mye på samleskiva til Warren Zevon, «Genius», fyker han avgårde. «Mutineer» og «I Was in The House When The House Burned Down». Fantastiske sanger. For en stund tilbake hørte konas 15 år gamle sønn og to av vennene hans på My Chemical Romance da kona og jeg kom hjem fra puben. Etter å ha spilt to spor fra «Gypsy Blood» og «I Was in The House when The House burned down» for dem, utbrøt de: – Wow, who is this? Og da var det gjort. Etterpå spilte vi «Genius».

Kona og jeg var kjempefornøyde. – Vi har klart det, vi har klart det, vi har fått dem til å høre på noe annet enn My Chemical Romance! Jackie sender meg et levensk smil og reiser seg opp fra stolen.