Plateanmeldelse: Karen Jonas – «The Southwest Sky And Other Dreams» (album, 2020)
«You’re working some nine-to-five/Making plans for some better life/The Southwestern sky and other dreams you’ll never find.»
Jeg ble tipset om Karen Jonas’ musikk gjennom en bursdagshilsen for noen år siden. Jeg svarte at dette var sånn passe. Jonas var tagget og likte først kommentaren min, deretter fjernet hun den kudosen – hadde vel oversatt det jeg skrev. Nå noen år seinere bør jeg kanskje be om unnskyldning, denne nye plata er topp! «The Southwest Sky And Other Dreams» er hennes femte album, og så langt jeg kan vurdere hennes klart beste.
Jeg liker oftere countryinspirert musikk enn reinspikka country – hvor nå grensene mellom dem enn måtte gå. Jeg så på NRKs lørdagsunderholdning «Skal Vi danse» for et par uker siden. Countryautoritetene Hege Øversveen og Malin Pettersen, sa konsekvent «køntri» samtidig som det – slik jeg husker det – ble understreket at man innenfor «køntrien» ikke skal forsøke å gjøre så mye ekstra ut av vokalen utover å bære historien.
Jeg ble nok ørlite fremmedgjort – jeg bruker «køntri» om country jeg ikke liker – ingen av de nevnte damene representerer derfor «køntri» for meg. Men la oss la språklig flisespikkeri og filosoferinger ligge. Amerikanske Karen Jonas spiller country, og er kanskje den innenfor sjangeren – la oss holde den altomfattende sjangeren americana utenfor – som har gitt ut den plata i år som treffer meg aller best. En stemme som har et stort register å spille på, en stemme som understreker historiene.
Med seg har hun den fantastiske gitaristen, Tim Bray, som setter sitt preg på låtene. Bassisten Seth Morrissey og trommeslager Seth Brown gjør seg heller ikke bort, for å si det forsiktig.
Karen Jonas tegner karakterer man får sympati for. Mange av dem har uforskyldt havnet i et hjørne det er vanskelig å komme ut av. Som hun synger på et av høydepunktene på plata, «Better Days»: «I can’t let my daugther see me live this way/Where are my better days?».
Karakterene trer tydelig frem, og det er tydelig at Karen selv brenner for dem. Som lytter får vi bilder av historiene og karakterene på netthinnen. Vi møter først historien om den siste cowboyen på bowlingen, han som pleide å være sjef, han er fortsatt sjef, men konkurransen er borte. De andre har reist videre eller er døde. På fjerde låt, «Pink Leather Boots» finner vi mannen som drømmer om å ta med seg stripperen hjem, kjøpe bil til henne og stifte familie. Låten dras frem av herlige lyder fra bass og gitar.
Jeg har da hoppet over de for meg mer anonyme, og erkeklassiske countrylåtene, «Out In Palm Tree Paradise» og «Tuesday». Låtene kom tidlig på albumet, og bidro til at jeg litt forhastet tenkte at Karen har laget en ujevn plate, som jeg ikke skal skrive om. Etter et par uker, tenkte jeg fortsatt at jeg lar plata ligge som en liten personlig favoritt, men det er ikke noe behov å dele med eventuelle lesere.
Etter hvert som også de svakere låtene – for disse to er blant dem – begynte å sitte og gi meg noe, ombestemte jeg meg. Og da kan jeg føye til at også «Be Sweet To Me» var en låt jeg lenge ignorerte. Men det er en ganske flott rockabilly-låt, som sikkert vil gjøre seg fantastisk bra på konserter.
De aller mest gripende og flotte er sangene om damer som har kommet til et punkt i livet, der de vil gjøre noe med situasjonen de har havnet i: «Maybe You’d Hear Me Then» og «Farmer John». Hva som skjer med Farmer John er uvisst, men kona finner seg ikke lenger i at han kommer hjem på morgenkvisten. Etter lydene fra Brays gitar å dømme, blir han overkjørt av toget.
Disse to låtene var nok inngangsporten til albumet for meg. Siste halvdel av plata opplevdes langt sterkere enn første halvpart de første gangene. Etter hvert kom som nevnt flere av låtene på første halvdel seg, men fortsatt fremstår de fire siste låtene på dette albumet med 10 låter som en ren parademarsj: «Farmer John», «Barely Breathing», «Better Days» og «Dont’t Blink Honey».
Karen Jonas’ album, «The Southwest Sky And Other Dreams», må være av de aller beste countryplatene som er gitt ut i år, og av de jeg har spilt aller mest, uansett sjanger.
