PLATEANMELDELSE: Ogikubo Station – «We Can Pretend Like» (album)
Hæ, har du ikke hørt om Ogikubo Station?
Musikk trenger ikke alltid være «nyskapende» eller «revolusjonerende». Det holder med gode låter, energi, ærlig produksjon, hooks (ja, hooks!) og, tør jeg si det (?)… autentisitet! Ogikubo Station har alt dette i bøtter og spann.
De siste par ukene har jeg lyttet mye på disse folka etter å ha snappet opp et tips på de beryktede sosiale mediene. (Plata kom ut i august).
Ogibuko Station er en duo bestående av Maura Weaver og Mike Park. Begge to har etter det jeg har forstått bakgrunn fra pop-punk/DIY-miljøet i USA. Mike Park driver også plateselskapet som plata er gitt ut på (Asian Man Recordings) fra garasjen til foreldrene i San Jose, California…
Duoen startet med en ganske neddempet EP i fjor, mens debutplaten «We Can Pretend Like» er en samling av mer up-tempo låter med roligere låter som krydder innimellom. Stilen er vel en form for «gammeldags» indie/jangle/folk-pop eller noe i den duren.
Der Ogikubo Station ikke finner opp gitarpop-kruttet på nytt, bidrar de med store doser energi, spilleglede, smarte tekster og catchy låter som kan komme til å redde i hvert fall meg fra mørketida vi går inn i. Det er Maura Weaver som synger de fleste låtene, med nydelige koringer fra Mike Park og andre bidragsytere.
Plata har elleve låter og er knappe halvtimen lang: Ogikubo Station kaster ikke bort tida. Navn som Elliott Smith, Teenage Fanclub, Best Coast og The Lemonheads med Juliana Hatfield lurer i bakgrunnen, uten at det nødvendigvis er sånn at disse har vært inspirasjonskilder.
Det hele innledes med tre supercatchy indiepop-låter. «I’ve Been Thinking of St. Louis» er en mid-tempo indie-rocker med en noe tvetydig tekst om St.Louis (en person, ikke byen?). Min favorittlåt på plata er nok «Take A Piece of All That’s Good». Her ruller det på med skurrete powerpop-gitarer, spretten bass, driv i trommene, herlig vokal og mye energi. Luftgitaren tas fram, her er det bare å henge med! På «Drowning At the Water Hole» fortsetter moroa med luftig keyboard og deilige, fuzzy gitarsoloer.
Tittelsporet er en nydelig akustisk ballade der Weavers såre vokal overbeviser stort, mens Park bidrar med autoritet i koring og en perfekt timet gitarsolo på refrenget. «Sounds of Yesteryear» handler om gamle musikkhelter på tomgang og gleden over å drive med musikk for egen skyld over et lydspor der bandets pop-punkbakgrunn kommer til sin rett. I «The Prettiest One» tar Mike Park hovedvokalen, en fin kjærlighetslåt med slide-gitaren i bakgrunnen.
«Rest Before We Go To War» er et stykke energisk frihetspop, «The Radio Plays» løftes av cello og nok en solid vokalinnsats, mens «Strong As You» er en helt hjerteskjærende 94 sekunders liten låt om store ting som alvorlig sykdom, troen på at det skal gå bra og erkjennelsen om at det en dag tar slutt.
Jada, det er mer, det er for eksempel ekko av Evan Dando og Juliana Hatfield i den drivende indie-rockeren «Weak Souls Around Here». I avslutningslåta «Let The World Know», klarer Ogikubo Station kunsten å være politisk uten å si ting rett ut, en perfekt avslutning på en perfekt pop-plate.
Noe av det fineste med musikk er når man ut av det blå oppdager et band og musikk hvor alt bare stemmer. Sånn er det med Ogikubo Station for meg. Definitivt et av årets høydepunkt!
