Plateanmeldelse: NEEDLEPOINT – «WALKING UP THAT VALLEY» (album, 2021)
Jeg likte den første plata veldig godt. Men jeg liker denne enda mer! Det virker som om Needlepoint har bedre tid. Jeg hører en avslappet og trygg lekenhet. Vi blir invitert inn til et hus som er fylt med musikk. Samspillet er fantastisk. Vokalen er høyere i miksen og Bjørn Klakegg synger sikrere, med myk og ærlig stemme.
«Walking Up That Valley» er en samling flott komponerte låter som viderefører åpenheten fra debuten. Lydbildet er variert og instrumentene gir rom til hverandre. De puster sammen. Jeg liker det rurale fargespillet i instrumenteringen, med fløyte og fele, i tillegg til et nennsomt utvalg analoge klangbrett. Klakegg, Wallumrød, Hængsle og Olsen spiller med evne og nysgjerrighet. En integrert eleganse av samtidighet, i elegante skiftninger mellom tempo, farger og stemninger.
Sangene til Klakegg er vare, men også fulle av eventyraktige bilder. Needlepoint ivaretar kreativiteten og undringen som kjennetegnet den opprinnelige progressive rocken, og er langt fra den tettpakkede, formaterte og statiske varianten som dominerer sjangeren i dag. Needlepoint er ikke på noe vis poserende. Og godt er det.
Den første sangen «Rules of a Mad Man» kan minne om Caravan med Pye Hastings på vokal, eller tidlig Pink Floyd, men er først og fremst et stykke lett gjenkjennelig Needlepoint-musikk. Lyden er livlig og full av luftige svingninger. Det stiger heftig mot slutten. David Wallumrøds minimoog-parti på «I Offered You the Moon» med herlige underliggende congas er et høydepunkt på plata.
«Web of Worry» kaster forsiktig blikk i retning «Being» av finske Wigwam. Noe som gjør meg enda mer oppstemt. Jeg liker godt den akustiske gitaren på «So Far Away» En nydelig ballade med rustikk fele mot slutten. Stemmen til Bjørn Klakegg har en ru mykhet i seg som kler låta på beste vis. Det er en ny flott melodi i «Carry Me Away» som vandrer i Canterbury-landskapet. Jazzgitaristen i Klakegg slipper seg løs, før et forsiktig kor tar av mot slutten. Gitarspillet er alltid smakfullt integrert i sangene. «Another Day» er like deler melankolsk som trolsk, med flotte akkordskiftninger og en sølvskje slide-gitar.
Tittellåta runder av plata med nydelig akustisk gitarspill. Det er strålende øyeblikk når bassgitaren kommer inn. Det første partiet får meg til å tenke på David Crosby. Etter dette beveger de seg inn i en rytmisk friere del, med phaser på gitaren og fløytespill fra Klakegg selv. Så slutter sangen veldig brått. Det var underlig, men også litt fint. Akkurat, ja! Et klø seg i hodet øyeblikk. Så, jeg setter på side en igjen. For å si det enkelt; «Walking Up That Valley» er en skive man kan vende tilbake til. Riktig mange ganger. En plate for fremtiden, med andre ord.
