Retrokick: The Beatles – «Let It Be» (album, 1970)
«Let It Be» er en skive som det aldri var nødvendig å kjøpe. Den var alltid å finne i Bærums rikholdige kjellerstuer sammen med «Dark Side of The Moon», «Harvest» «Teaser And The Firecat» og «Aqualung». Disse platene hørte sammen og bodde sammen.
«Let It Be» er ikke den beste Beatles-plata. Men legenden begynner her. En fortelling om vennskap, popmusikk og sekstitallets desintegrasjon. Da jeg gikk inn i tiåret etter, preget fraværet av «The Beatles» meg like mye som sangene deres. Det var et savn som nesten gjorde vondt.
En av mine største musikkopplevelser var da to jenter sang «Let It Be» under avslutningen for syvende klasse. Piano og to stemmer i harmoni. Det ble aldri flottere enn det. Jeg benytter anledningen til å si tusen takk! Dere skulle bare ha visst. Etterpå i skolegården, mot skyggen fra den tidlige sommersola, kunne jeg se håret i nakken titte fram på hver side. Nesten som McCartney på bildene.
«Let It Be» er lyden av oppløsningen av The Beatles. Det er rufsete, kaotisk, tull og tøys som ikke er særlig morsomt, men også noen siste bølger av inspirasjon. Phil Spector kan holdes ansvarlig for usympatisk og kynisk remiks. De svulstige kor- og orkester- arrangementene hjelper heller ikke. Men skal jeg spille plata er det ikke «naked»- versjonen jeg velger. Her er noen av Pauls mest kjente låter.
Tittellåta er skapt for pianospilling av alle oss som ikke kan spille piano. Den har noe særlig intuitivt over seg, som om den tilhører en felles menneskearv. Jeg elsker gitarsoloen der George tar seg tid og flid med tonevalget. Rockgitar er på sitt inderligste.
«Two Of Us» kunne passet flott inn på McCartneys første soloplate. Akustisk harmoni og lett samspill. «Dig a Pony» sparker, spraker og faller fra hverandre her og der. Den ble split inn på taket med kalde fingre. Men det svinger heftig og tett.
«Across the Universe» hadde Lennon jobbet med siden oppholdet i India. Tekstlinjen «Jai Guru Deva Om» er en hilsen til Maharishis lærer, og benyttes i Transcendental Meditasjon nå som da. Selv med en nydelig akkordprogresjon blir låta stående å stampe i slapp, men aggressiv resignasjon. Orkesterpålegget har en nesten makaber svulstighet. Den fantes i en enklere versjon på en samleplate for verdens naturfond.
«I Me Mine» er flott bråkete, men også pussig kort. Det er kult med Paul som korer George. Det er den siste låta spilt inn som The Beatles, men med John fraværende. «For You Blue» kan knapt kalles en låt. Den er mer tidsfordriv. George Harrison sparte sangene til sitt soloprosjekt.
«I’ve Got a Feeling» er McCartney på rockeren. Stemmen, nesten over i parodien. Herlig rampete. John synger sin del. Billy Preston på piano. Jeg må få sett filmen en gang. «One after 909» var en av de første låtene de skrev sammen. Jeg var i Liverpool for et år siden og tok bussen. Jeg ble overrasket over hvor forstadspreget og nærmest landlig det var der John og Paul vokste opp.
«The Long and Winding Road» har vært en kilde til trøst for mange mennesker. Lennon spiller bass, men ikke særlig godt. Sangen ble gjort ferdig av Lennon og Spector uten McCartneys deltakelse. Det kårni kor- og orkesterarrangementet fungerer underlig godt. Elefanten som faller overende. Alt som går i oppløsning. Begynnelsen på noe nytt. Så er det opp på taket med «Get Back». Øyeblikket da de sjekket ut, etter å ha formet utviklingen av populærmusikken for flere tiår framover.
Gratulerer med jubileet til oss alle!
