Plateanmeldelse: Lilly Hiatt – «Walking Proof» (album, 2020)
Da Lilly Hiatt slapp løs «Trinity Lane» i 2017 var jeg så begeistret at jeg skrev blant annet følgende: «Det er ingen tvil om at dette er plata jeg har hørt mest på de siste ukene. En plate som sender en bunke takkekort til Lillys pappa, John Hiatt. Hadde pappa John laget «Trinity Lane», ville den vært blant hans beste. Måten Lilly blander pop, rock og country på, har definitivt mye til felles med flere av skivene faren hennes slapp på 80-tallet, som for eksempel «Riding With The King», «Bring The Family» og «Slow Turning». Når det er sagt; Lilly står svært godt på egne ben. Hennes evne til å blande det såre og hudløse med det tøffe og fandenivoldske, tilfører låtene både særegenhet, energi og en stor mengde ektefølt pathos.»
Etter ha hørt opptil flere ganger på «Walking Proof», kunne jeg skrevet mye av det samme. Men, selv om «Walking Proof» er en svært god plate, har den ennå til gode å nå helt opp til forgjengeren. Hvorfor, er jeg litt usikker på, men om noen uker kan den selvfølgelig å ha klatret enda høyere opp på stjernehimmelen.
Det musikalske slektskapet til pappa Hiatt; som korer på ett av platas spor, og som i 2018 ga ut et av sine beste album så langt i karrieren, «The Eclipse Sessions», lusker selvfølgelig fremdeles rundt i kulissene. For akkurat som sin far har Lilly en usedvanlig god evne til å blande myke ballader med litt mer hardtslående låter.
De myke variantene på plata, som «Rae», tittellåta, «Candy Lunch» «Move» og «Drawl», er alle sikre vinnere for folk som liker dempede americana-låter med tidvis hudløse og følelsesladede tekster. Og jeg er definitivt en av dem.
Når Lilly skrur opp volumet fungerer det også stort sett hele veien, selv om noen av låtene umiddelbart sliter litt med å skille seg ut. En innvending som kan skyldes at jeg stiller i overkant strenge krav til Lilly. For det er vel neppe tilfeldig at jeg står og hopper i sofaen hver gang tøffinger som «P-Town», «Some Kind of Drug» og «Never Play Gitar» dundrer ut av høyttalerne?
Den første singelen, tøffmyke «Brightest Star», lyser definitivt langt sterkere enn det store flertallet låter som raser forbi i løpet en helt vanlig dag.
Så, joda, Lilly Hiatt makter fremdeles å blande det såre og hudløse med det tøffe og fandenivoldske, samtidig som hun tilfører låtene både særegenhet, energi og en stor mengde ektefølt pathos.» At hun rent musikalsk befinner hun seg (i mitt hode) et sted mitt i mellom Lucinda Williams og Jenny Lewis – sånn cirka – er og blir helmaks.
Foruten pappa John bidrar en rekke kremfolk på «Walking Proof». Luke Schneider spiller pedalsteel på «Move», Popklikk-favoritten Aaron Lee Tasjan kjører gitar på «Little Believer» og korer på «Never Play Guitar» og Amanda Shires, kona til Jason Isbell, både korer og spiller fele på tittelsporet og kanskje platas beste låt, «Drawl».
Konklusjon: Når alt kommer til alt er jeg sabla fornøyd med musikken som triller ut av rillene på «Walking Proof». Og jeg ser på ingen måte bort i fra at den, om en uke eller to, ligger og lurer i ryggen på sin fantastiske forgjenger, «Trinity Lane».
