Plateanmeldelse: Kenneth Ishak – «Native Tongue» (album, 2021)
Når popmusikk treffer, da treffer den gjerne hardt. Der er vi så klart skrudd ulikt sammen, slik at det som treffer deg, kanskje ikke treffer meg. Og vice versa.
«Native Tongue» har truffet meg hardt. Dette er et stykke popmusikk av den intelligente sorten. Temaer og tekster er ikke av det overflatiske slaget man noen ganger forbinder med «pop». Lydmessig er det så vakkert konstruert at vi har å gjøre med en særdeles fin pop-plate.
For «innsidere», så er Kenneth Ishak nok mest kjent for kraftpopen til Beezewax som med ujevne mellomrom har gitt ut knallgode skiver med gitarbasert indie-pop. Hør bare på sisteplaten «Peace Jazz» eller «Oh Tahoe» fra 2002!
Ishak har gjerne produsert selv, i dette solo-prosjektet har han gitt over kontrollen over spakene til Lars Horntveth, kjent som låtskriver og altmuligmann i Jaga Jazzist og produsent/arrangør for folk som Susanne Sundfør, a-ha og Kråkesølv, for å nevne noen.
Resultatet er en av de beste platene her på berget i 2021. «Native Tongue» er mykere i kantene enn kraftpopen til Beezewax, med krystallklar produksjon og fine innslag av elektroniske elementer og pedal steel–gitar.
Men, mest av alt slås jeg av Ishaks sedvanlige meloditeft, både i vokalfrasering og arrangementene. Det er kanskje ikke en «umiddelbar» plate som strømmer ut av høyttalerne eller hodetelefonene: sakte, men sikkert kryper disse åtte låtene under huden og fester seg.
Tittelsporet åpner ballet, med framtredende synther, gitarer og perkusjon som sklir inn og ut mellom Ishaks fine vokal. Tittelen henspiller, tror jeg, på det å befinne seg mellom to identiteter. Men, samtidig, så har man sin indre stemme, som kun er kjent for en selv, ens eget «morsmål», så å si.
Uten å tolke for mye, så tenker jeg vel at tekstene på «Native Tongue» handler om ulike aspekter ved identitet. Det kan handle om en personlig identitet eller om hva slags fellesskap man ser seg selv som et medlem av. Slike identiteter kan være abstrakte, men også manifestere seg i fysiske møter og opplevelser.
«Tropical Green» er nettopp et eksempel på det: et nydelig stykke popmusikk der teksten virker å henspille på slike møter, i en by med koblinger til Ishaks eget liv? I først florlette, så instrumentalt utflytende «Something» er Ishak i dialog med noen som vil fortelle han noe grunnleggende (om livet?), med melodilinjer det er få forunt å skrive!
I «Noisy River» er gitarene mer framtredende, med større innslag av drivende rytmer, i en tre-minutters pop-låt sydd perfekt sammen av Ishaks vokal, bakgrunnsvokalens harmonier og Horntveths pedal steel. «Spider» er atmosfærisk pop som sikter mot «… the Himalayas», men med beina godt plantet i erindringens «red gravel road», hvor enn den befinner seg i verden. Oslo? Østfold? Malaysia?
«Native Tongue» er en invitasjon til å bli med på reisen. Både innover og utover. Begrepet om identitet er i hardt vær for tiden («identitetspolitikk» og alt det der), men la oss ikke miste det viktige av synet: vi mennesker har en identitet, som formes av vår fortid og våre minner og av de valgene vi tar i livet. Det er ikke farlig, det er rett og slett livet. Som Ishak synger i «Sacred Days»: «… did you see yourself?”
Foto: Promobilde
