Plateanmeldelse: David Sylvian: – «Dead Bees on a Cake» (reutgivelse/album)

 I slutten av februar slippes de fire første David Sylvian albumene i nye super-duper de-luxe utgaver. I den anledning har jeg listet meg tilbake til det første albumet i serien. «Dead Bees on a Cake» snek seg nemlig unna i løpet av fjoråret. Det var uheldig. For den og «Secrets of The Beehive»  er mine favoritter med David Sylvian. Jeg får prøve å gjøre det godt igjen.

I år er det 20 år siden det opprinnelige albumet kom ut, først og fremst som en digital utgivelse.

I stor grad er gjenutgivelsen nesten å betrakte som et nytt album. Sangene får et annerledes uttrykk med luft rundt seg. Albumet puster på en friere måte. Og det låter bedre slik. På den opprinnelige CD-utgivelsen ga fortettingen og den samlede spillelengden et lukket preg. Nå åpner det seg fint opp.

Lengden på albumet, med fire låter som ikke ble med på originalen, rettferdiggjør utgivelse som et dobbeltalbum. Rekkefølgen er noe avvikende, da de nye sporene er integrert i helheten. Omslaget er også nytt. Pressingen på 180 grams vinyl, ser og høres helstøpt ut. Lyden er suveren.

David Sylvian har alltid hatt en unik evne til å finne spennende samarbeidspartnere fra ulike musikalske tradisjoner. Det har jeg hatt særlig sans for på platene hans. Sånn er det også her. I tillegg til Ryuichi Sakamoto finner vi Bill Frisell, Kenny Wheeler, Marc Ribot og Steve Tibbetts. Selv spiller han keyboards, gitar og bidrar med loops og arrangement.

«Dead Bees on a Cake» er Sylvians mest åndfulle album, med like mengder kjærlighet til sin daværende kone, sine spirituelle lærere og ikke minst den store helheten, i det øyeblikket man slipper taket. Åpningssporet «I Surrender» kunne lett blittt statisk med loops og innflytelse fra tiårets tidligere trip-hop utskeielser. Men låta svever mykt som et nattlig teppe av fløyel. Kenny Wheelers bidrag på flygelhorn fungerer uendelig godt. Låta setter temaet for albumet, hengivenhet til en krevende personlig reise.  

«The Scent of Magnolia» låter himmelsk. Lyden og etterklangen av Fender Rhodes spres som stjernestøv over albumet. Jeg kjøpte en gang et Fender Rhodes brett, bare fordi jeg elsket lyden! Heldigvis kjente jeg andre som kunne spille piano bedre enn meg. På den nye låta «Cover Me with Flowers» har en av mine gitarhelter; Hr. Steve Tibbetts funnet fram den elektriske gitaren.

«Krishna Blue» med tablas og fløyter er nærmest sublim. Jeg tenker på den store bølgen til Hokusai, og havet som er i stillhet og bevegelse samtidig.  

«Wanderlust» er fantastisk med et nydelig løft i det siste partiet. «All of My Mother’s Names» høres ut som noe Miles Davis kunne gjort i sin mest elektriske periode. Lydbildet på «Dead Bees on a Cake» er utadvendt og åpent. Plata har en gjennomgående friskhet, fra anslag på en enslig dobro, til skygger av blues fram til formfullendt og storslagen vakker musikk.

På platene etter denne faller jeg mest av lasset. Her må jeg skylde på et stort inntak av The KinKs og rytmisk popmusikk i ung og lett påvirkelig alder. For det blir litt for sært for meg. Men han tøyer grenser og går opp nye spor, til tider langt utenfor kartet. Det skal han ha ære og respekt for. Jeg skal prøve meg på «Blemish» igjen i dag, etter råd om å gå rett til spor to. Vi får se om det hjelper.