Neil Youngs album «After The Gold Rush» er 50 år i disse dager.
Denne plata har en helt sentral plass i rockhistorien. Dette er Youngs tredje soloalbum, og det er alltid med i diskusjonen om hvilket album som er hans aller beste. Albumet lever i en egen skjør verden i min bevissthet. Selv om ingrediensene hver for seg ikke er grensesprengende, blir dette til sammen noe helt egenartet i rockhistorien. Bare hør åpningen på albumet: «Sailing hart-ships through broken harbours..»
På albumet blandes de to stilartene han trives best i på sømløst vis; vi møter folkartisten og støyrockeren med Crazy Horse som backingband. Uavhengig av stilart passer låtene perfekt inn. Verdt å merke seg er at da 18-årige Nils Lofgren bidrar på albumet – dette var før Bruce og E Street Band. Han spiller piano, et instrument han ikke behersket. Nettopp derfor fikk han oppgaven.
Sangene på plata var inspirert av et manus til en film som aldri så dagens lys. Kanskje gjaldt det aller mest de skissepregede kortlåtene som avslutter side 1 og side 2. Og ikke minst tittellåten, en drømmeaktig låt om et søvlfarget romskip som skal ta oss av sted! Men dette er også første låt der Young tar opp miljøødeleggelser konkret i en sang. Låten har vært et høydepunkt på mang en konsert jeg har sett med Neil Young. Neil bak piano og der flugelhornet fra plata er byttet ut med et passe surt munnspill. Og Neil synger fortsett falsett på låten.
Den mest kontroversielle låten på albumet er «Southern Man». Og den er ikke kontroversiell på grunn av Danny Whittens og Neils herlige gitardueller. I teksten går nemlig Neil, unyansert etter manges mening, til angrep på sørstatsrassisme. Neil Young-fan og satiriker Randy Newman, som selv har tatt opp temaet flere ganger, uttalte at Neil ikke kunne nok om temaet.
Neil fikk også et vennskapelig svar fra Lynyrd Skynyrd der han ble nevnt i låten «Sweet Home Alabama», en låt som trolig var vel så mye et svar til en annen Young-låt med samme tema, «Alabama». Neil har selv uttalt at han ser svakhetene ved tekstene på disse låtene. Det har imidlertid tid ikke hindret ham fra å ta dem frem igjen i nye versjoner på en fersk protest-EP mot Donald Trump.
På plateomslaget er det bilde av et par lappede olabukser. Samtidig er det gitt et «thank you», til Susan for «patches». Susan var Neils kone, og flere av låtene er oppbruddssanger. Det er sagt at Neil var av de aller første som skrev slike låter uten snev av bitterhet, og på balladene «Birds» og «I Believe In You», er Neils poesi mer vellykket enn på nesten noen andre av hans låter. Jeg avslutter derfor med et lite sitat fra «Birds»:
«Nestled in your wings, my little one//This special morning brings another sun//Tomorrow, see the things that never come today»
