Plateanmeldelse: The Coral – «Coral Island» (album, 2021)
Etter cirka 20 år i bransjen velger gutta fra Merseyside å kline til med et dobbeltalbum som trolig er det beste de har prestert til dags dato. Noe som må sies å være en sterk prestasjon med tanke på at bandet allerede har gitt ut opptil flere album i toppklassen. Som for eksempel debutalbumet «The Coral» (2002), «Roots And Echoes» (2007) og «Butterfly House» (2010).
Tre år etter sitt forrige studioalbum, har bandet flyttet til «Coral Island», en drømmelignende tilstand som utspiller seg i en spøkelsesaktig og falleferdig fornøyelsespark ved strandkanten. Foruten de 15 låtene fyller bestefaren til Skelly-brødrene, sanger James og trommis Ian, på med ni stemningsfulle og lett absurde monologer. Noe som, tro det eller ei, tilfører plata en ekstra dimensjon. Her har nok Small Faces-klassikeren «Ogden’s Nut Gone Flake» vært en aldri så liten inspirasjonskilde.
Etter første gjennomlytting ble jeg så oppildnet og lykkelig at jeg måtte klype meg selv i armen. Noe som igjen resulterte i at jeg sporenstreks utropte «Coral Island» til årets beste album 2021 allerede på arbeidernes dag. Ti runder senere er jeg fremdeles like begeistret, men klok av skade er det alltid lurt å moderer seg en smule. Det har nemlig allerede blitt gitt ut mange gode album så langt i år, og flere skal det bli. På fredag slipper for eksempel Paul Weller sitt nye album.
De to første låtene, «Lover Undiscovered» og «Change Your Mind», legger lista så høyt, at jeg umiddelbart tenkte at det heretter bare kunne gå nedover. Men den gang ei, for The Coral bare fortsetter å pøse ut den ene knallåten etter den andre. Foruten de to ovennevnte låtene, hører jeg for øyeblikket mest på blinkskudd som «Vacancy», «My Best Friend», «Autumn Has Come» og «Take Me Back To The Summertime», men alle de 15 låtene har hver for seg mer enn nok å by på. Hvorvidt «Coral Island» kan kalles et konseptalbum, kan sikkert diskuteres, men det er ingen tvil om mange av låtene har opptil flere fellesnevnere.
Brorparten av låtene har minst ett og et halvt bein godt planta i 60-tallet. Vi snakker psykedelisk pop ikke ulikt det band som The Beatles, The Kinks, The Byrds, Love, Bee Gees, The Walker Brothers, The Zombies, The Doors og The Mamas & The Papas tryllet fram i svart-hvit-TV’ens gullalder. Noe som igjen sender tankene til mer «moderne» artister som Shack, XTC, Paul Weller og Super Furry Animals.
Pakket inn i et moderne, men likefullt nostalgisk lydbilde fylt med orgel, lekende gitarer, nydelige harmonier og smakfulle strykere, drives de 15 låtene framover av en usedvanlig sterk melodiøs kraft. Så sterk at det er umulig ikke å la seg rive med.
Så joda, «Coral Island» er definitivt en av de fineste musikalske øyeblikkene så langt i år. Og sånn sett er plata en sikker vinner for de av oss som ønsker å nærme seg et musikalsk Nirvana.
