Ron Sexsmith: «Long Player Late Bloomer» (album, 2011)
Da jeg hørte Ron Sexsmith første gang for veldig mange år siden, forstod jeg umiddelbart at musikkens hans bar i seg en tidløs kraft. En uttalelse som sikkert kan oppleves som både teit og en anelse pretensiøs.
Men sånn er det. For hver gang jeg lytter på Sexsmith slår det meg at han, akkurat som en annen stor favoritt, Nick Lowe, er en mester når det gjelder å hente inspirasjon fra de beste av de beste. En egenskap som får musikken på «Long Player Late Bloomer» til å høres ut som noe veldig fint jeg tror jeg har hørt tidligere uten at jeg kan henvise til bestemte artister eller skiver. Noe som er med på å underbygge at Sexsmith lager nettopp tidløs musikk som aldri vil gå av moten.
Les flere plateanmeldelser her
«Long Player Late Bloomer» er et vanvittig melodisterkt popalbum som mye takket være en særdeles effektiv og renskåret produksjon av Bob Rock (Metallica, Bon Jovi, Bryan Adams, The Cult), nekter å slippe taket selv etter mange runder i spilleren.
Åpningstrioen «Get In Line», «The Reason Why» og «Believe When I See It» gir meg fremdeles abstinenser bare jeg tenker på dem. At det slår meg at noen av låtene kunne vært laget av Paul McCartney på en god dag, sier vel egentlig det meste.
Fordi Sexsmith knapt har vært mer kommersielt tilgjengelig enn akkurat nå, ga meg et lite håp om at mannen endelig skulle nå ut til et større publikum enn hva som har vært tilfelle med tidligere utgivelser. Noe som igjen ville få folk til å plukke opp supre album som «Whereabouts», «Retriever» og «Cobblestone Runway».
Noe som dessverre ikke skjedde. Trøsten får være at Sexsmith etter «Get In Line», har laget fire album som alle er imponerende gode. «Forever Endeaour, (2013), «Carousel One» (2015) og «The Last Rider» (2017), som mange fryktet skulle bli hans siste bidrag til musikkhistorien. Men i fjor dukket han heldigvis opp med «Hermitage» under armen. At hans siste oppfinnelse også holdt et skyhøyt nivå, overrasket selvfølgelig ingen som har fulgt Sexsmith tett. Han evner nemlig ikke å lage dårlige plater. Han er og blir en sikker vinner – hver gang!
