I dag er det 50 år siden Nick Drake ga ut “Bryter Layter” (1971).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Sound Techniques i London med Joe Boyd som produsent. Han produserte debuten i 1969 også. Boyd hadde tidligere produsert “Arnold Layne” (1967) med Pink Floyd og jobbet mye med Fairport Convention.
Bassist Dave Pegg og trommeslager Dave Mattacks kommer begge fra Fairport Convention. Andre folk som spiller på plata er Richard Thompson, John Cale og Mick Kowalski fra Beach Boys (og mange andre).
Plata var planlagt for utgivelse før jul i 1970, men på grunn av uenigheter med coveret ble den utsatt til etter nyttår.
Plateselskapet, Island Records, hadde stor tro på plata og mente at med denne så kunne gjennombruddet komme.
De brukte god tid i studio med opptak og produksjon. Det er en ganske gjennomarbeidet plate vi hører. Heldigvis alltid med låta i sentrum.
Det er kanskje for mye produksjon på denne plata, for mye som foregår i bakgrunnen, for komplisert. Jeg skulle gjerne ha hørt en nedstrippa versjon av disse låtene med bare Nick Drake og gitaren. (Og det fikk jeg jo på en måte med “Pink Moon” året etter, selv om det var med andre sanger.)
Drake skal visstnok ha hatt en ide om å fremkalle et lydbilde i stil med Beach Boys sin “Pet Sounds” (1966), uten at “Bryter Layter” minner så mye om den plata.
Lydtekniker John Wood sier likevel: “Very seldom do you make a record and say, ‘There’s nothing about that I would have wanted to change.’»
Men som med alt Nick Drake gjorde i sin altfor korte karriere, fikk ikke denne heller noe særlig oppmerksomhet. Ikke fikk han så mange spillejobber heller og pressen var stort sett taus.
“Mellom den elegante instrumentale introen og avslutningen, finnes en ren skattekiste av låter,” skrev nettstedet Groove i en senere omtale.
Og best av alle er kanskje “Northern Sky”. Det er John Cale som trakterer tangentene på denne. NME har omtalt den som «the greatest English love song of modern times.»
“One of These Things First” er også en veldig fin låt. Her er det den drevne studiomusikeren Paul Harris som spiller piano.
“Hazey Jane I” er også fin, og ville vært enda finere uten strykerne som tar altfor mye plass.
“Fly” er også god, synes jeg. En enkel produksjon, lite instrumentering, en nesten hviskende Drake, med John Cale på fiolin og cembalo.
“Poor Boy” er også en strålende låt. Ifølge Nick Drake-kjenneren og forskeren Iain Cameron er det dessuten store likheter mellom Nick Drake og Ole Brum i teksten på denne:
I Hundremeterskogen heter det:
The more it snows/The more it goes/The more it goes on snowing/And nobody knows/How cold my toes/How cold my toes are growing
Hos Nick Drake heter det:
Nobody knows/How cold it grows/And nobody sees/How shaky my knees/Nobody cares/How steep my stairs/And nobody smiles/If I cross their stiles
Som sagt flere ganger tidligere; alle store artister låner fra andre – og noen låner altså litt fra Ole Brum.
Plata ble altså ikke noen suksess og fikk lite oppmerksomhet, med noen hederlige unntak.
Rolling Stone skrev: “Nick Drake may be the most ethereal recording artist I’ve ever heard.”
Nick Drake døde 25. november 1974. Borte, men ikke glemt.
Hør også: Three Records From Sundown om platene til Nick Drake https://99percentinvisible.org/…/three-records-from…/
