Plateanmeldelse: The Baseball Project – «Grand Salami Time!» (album, 2023)
Om du drømmer deg tilbake til den gylne tiden på 80-tallet da band som The Dream Syndicate, Green On Red, R.E.M., The dB’s, The Replacements og The Long Ryders, klatret opp på diverse scener og blåste nytt liv i rockballongen, er definitivt den gjengen jeg skal skrive om nå noe for deg.
The Baseball Project, bestående av The Dream Syndicates Steve Wynn (gitarer, vokal), de tidligere R.E.M.-medlemmene Peter Buck (gitarer og keyboards) og Mike Mills (bass), Scott McCaughey (gitarer, keyboards, vokal) og Linda Pitmon (trommer), har i disse dager sluppet sitt fjerde album, «Grand Salami Time!». Og for et album det har blitt. Definitivt intet nytt under solen, men du verden som musikken som pipler ut av rillene varmer et gammelt rockhjerte!
Om plata fungerer som en tidsmaskin, som sender lytteren tilbake til de nevnte bandenes glansdager, er det selvfølgelig helt topp. Når det er sagt; «Grand Salami Time!» er først og fremst et vaskeekte rockalbum, som godt hjulpet av co-produksjonen til Mitch Easter og bidrag fra Stephen McCarthy (The Long Ryders) og Steve Berlin (Los Lobos), suser avgårde på svært energisk vis. Unntakene er den Townes Van Zandt-aktige «That’s Living» og «64 And 64», to låter som tilfører plate både pusterom og variasjon.
At arven fra band som The Byrds, The Who, The Kinks og The Stooges, rett som det er dukker opp i The Baseball Project musikalske univers, er både forfriskende og helt etter boka. Et univers der drivende gitarer, deilige hooks, intense koringer og smittende melodilinjer, preger det forseggjorte og litt rufsete lydbildet.
Med unntak av Pitmon, som hamrer løs på trommene på praktfullt vis, bidrar resten av gjengen som låtskrivere, enten hver for seg eller sammen. De ivrigste bidragsyterne på vokal er Wynn og McCaughey, som begge gir jernet på de fleste låtene. På en av platas mest alternative og spennende låter, «Stuff», slipper Mills til på vokal, noe som selvfølgelig også fungerer aldeles utmerket.
Å plukke ut favorittlåter er vanskelig, til det er feltet for jevnt. Et felt bestående av 15 låter som alle kommer i mål med æren i behold og vell så det. Om man begynner med den svært sterke åpningstrioen, «Grand Salami Time!», «The Yips» og «Screwball», er sjansen for at man ikke kaster seg over den neste låta, fantastiske «Uncle Charlie», minimal. At spor fem, «Journeyman», ble sluppet som forsmak på plata, er neppe tilfeldig. Og sånn kunne jeg fortsatt.
Fordi alle tekstene på plata handler om baseball, hadde det avslutningsvis vært fristende å ta i bruk et av sportens viktigste og mest bejublede utrykk, men jeg nøyer meg med å konstatere at The Baseball Project er en særdeles hardtslående gjeng som, med glimt i øyet og med stort hell, sikter høyere og treffer renere enn de aller fleste.
