Plateanmeldelse: Aaron Lee Tasjan: «Tasjan! Tasjan! Tasjan!» (album, 2021)
Den første skiva jeg hørte med Aaron Lee Tasjan var «Silver Tears», en fin, men litt ujevn plate, med noen usedvanlig sterke låter som «Little Movies», «Memphis Rain» og «Til The Town Goes Dark». Kledd i en usedvanlig stilig og glinsende sølvdress og med cowboyhatt på hodet, blandet Tasjan country og meloditeft på en forbilledlig måte.
Fra å pendle mellom country og melodiøs rock, slang Tasjan i 2018 et vaskseekte powerpop-album på border. «Karma For Cheap» har så mange tøffe hooks og deilige melodier at jeg umiddelbart falt pladask. Om du klarer å se for deg en musikalsk hybrid bestående av Cheap Trick, Tom Petty, Electric Light Orchestra, John Lennon og Roy Orbison, er dette definitivt en plate for deg. Med energiske og melodiøse låter som «If Not Now When», «The Truth Is So Hard To Believe», «Heart Slow Down», «End Of The Day» og «Dream Dreamer», hadde Tasjan overbevist meg om at har det lille ekstra. Denne gangen uten cowboyhatt.
Forventningene til Tasjans neste albumet var derfor en smule forvirrende. Kunne han klare å følge opp «Karma For Cheap», og i hvilken retninger ville han velge på sitt neste musikalske prosjekt?
Etter å ha hørt «Tasjan! Tasjan! Tasjan!» svært mange ganger, er det bare å slå fast at han med stor sannsynlighet har laget sitt beste album så langt i karrieren. Et album som tidvis høres ut som det har blitt skapt i en britisk pub et sted midt i mellom Liverpool og London. Vi snakker musikk inspirert av artister som The Beatles og The Kinks. Melodiøs musikk som passer godt inn i de fleste radioformater. Cowboyhatten forblir på hylla, men det er fremdeles ganske mye power i pop’en Tasjan lager.
Noe de tre første låtene på plata, «Sunday Woman», «Computer Of Love» og «Up All Night», kan skrive under på. Tre energiske og svært melodiøse låter som lett kunne vært produsert av Jeff Lynne fra Birmingham, UK. Som igjen gjør at de to Lynne-produserte Tom Petty-platene, The Travelling Wilburys og ELO dukker opp på radaren. Noe som jo også var tilfelle på «Karma For Cheap».
Tekstmessige bidrar Tasjan ofte med humørfylte, snodige og interessante takster, noe «Cartoon Music», «Feminine Walk» og spretne «Dada Bois» er gode eksempler på. På sistnevnte får jeg til og med litt The Beach Boys-vibber.
«Know You Now» og «Not That Bad» er to nydelige ballader som på fint vis balanserer plata som for det meste består av energiske og svært fremoverlente låter.
Iført en feiende flott strikkevest svinger Tasjan seg elegant fra tre til tre. Og selv om låter som «Computer Of Love», «Up All Night», «Dada Bois» og «Now You Know» muligens har festet det sterkeste grepet, suser alle låtene avgårde på utmerket vis.
Og da gjenstår det bare å slå seg på brystet og slippe løs jubelen.
