Plateanmeldelse: Haakon Ellingsen – «My Purple Dress» (album, 2021)
Haakon Ellingsen har byttet studio og produsent siden sist. Det nye albumet er spilt inn i Fredrikstad med Kyrre Fritzner bak spakene. Lars Lundevall og Jørn Christensen bidrar med og på et raust utvalg strengeinstrumenter – på aller beste vis.
Første spor «Sorry» er aller mest en hyllest til The Who og den tradisjonelle rockens popfulle herligheter. Pete Townshend er en av mange kredible pop- og rock-referanserher; uten at jeg vil la meg friste til å kaste store navn rundt meg av den grunn. Dette er et uttrykk Ellingsen og musikalske medarbeidere behersker hele veien – fra innsiden til fingerspissene. «Sorry» er langt fra den beste sangen på plata. Hvorfor jeg mener dette – kommer jeg tilbake til.
Haakon Ellingsen skriver nydelige melodier og det er mye digg å finne her. Pianobaserte «Unconsciously» er et godt eksempel; med like deler ærlighet som elegante akkordvendinger. «Happy To Do It With You» er strengepop med topp koringer og et fengende refreng; kvaliteter som absolutt burde la seg høre fra reiseradioer over hele landet i tiden som kommer. «In The Middle of Something» er lekker gitarpop med en «klassisk» om enn noe opplagt gitarsolo. Forventninger innfris i størst grad på «Feels Like You Left Me» med underliggende og herlige mandoliner. Den er et høydepunkt på plata.
Aller best liker jeg det når Ellingsen og Fritzner avviker fra gitarrockens velkjente stier og vandrer ut blant busk og kratt. På samme måte som at jeg begynner å føle meg mettet av klangen fra et Fender Rhodes eller enda en mellotron, merker jeg at noe av smakene i den tradisjonelle poprocken også føles litt brukt opp. Når det er sagt, er det mengder av fantasifullt og spennende kreativt arbeid i arrangementene. Bruken av obo er et godt valg.
Så. I mine ører er det sangene der Ellingsen og Kyrre Fritzner avviker fra den oppgåtte stien – jeg opplever som mest interessante. Her finner de noe som er mørkere i uttrykket, men som skinner sterkere. På «A Boy Lost to Himself» og «The Words» hører jeg dette. Litt skjevere. Rarere og annerledes. Altså mindre Beatles og mer Haakon.
Lyden kunne vært strammere på «My Purple Dress». Lydmessig sklir instrumentene litt rundt på noen av sangene. Skoen passer ikke helt til foten. Men det er noe veldig løfterikt ved denne plata. Ellingsens vokal er modig og til tider riktig flott. Som på tidligere plater får vi møte den helt unge Ellingsen helt til sist; Haakon Ellington.
Foto: Haakon Ellingsens hjemmeside
