Plateanmeldelse: Daniel Romano – «To Hot To Sleep» (album, 2024)
I juni i fjor hadde Popklikk gleden av å være vitne til en konsert med kanadiske Daniel Romano og hans Outfit der vi blant annet skrev følgende i anmeldelsen: «Konserten på Rockefeller var kort, konsis og rett i fleisen. Gjennom så godt som hele konserten fyrte bandet på alle sylindre – vi snakker destillert rock’n’roll på sitt aller beste. Låtene ble spilt i et forrykende tempo, og skilte seg derfor ganske mye fra album-versjonene.»
På «To Hot To Sleep», Romanos første utgivelse siden «La Luna» fra 2022, forsetter han og gjengen der han slapp på konserten. Vi snakker høyoktan rock’n’roll med en pønkete innstilling med referanser til artister som The Rolling Stones, The New York Dolls, Alice Cooper og The Ramones.
Bandet på skiva består av akkurat de samme personene som ga Popklikk en perfekt kombinasjon bakoversveis og lykkefølelse på Rockefeller: Daniel Romano, Ian Romano, Carson McHone, Julianna Riolino og Roddy Rossetti. Med andre ord to kjærestepar og to brødre som fyller lydbildet med så mye energi og spilleglede at undertegnede er minst like fornøyd som da han forlot Rockefeller i juni i fjor.
«To Hot To Sleep» er unnagjort på 27 minutter, noe som er akkurat passe for et album som kaster seg utfor stupet fra første sekund. Et album der el-gitarer, ekstremt stødig tromming, tøffe koringer fra McHone og Riolino og Romanos tidvis heseblesende stemme (med en anelse Dylan-knekk) dominerer et lydbilde der rett-på-sak utvilsomt har vært rettesnoren.
Det sagt; selv om energien og elleville musikalske forbikjøringer holder i rattet, klarer gjengen hele tiden å tilføre låtene store doser med melodisk kraft. Så mye at dansegulvet kan tas i bruk om man evner å flytte beina i takt med det spinnville tempoet som driver flesteparten av låtene framover. På flere av låtene er det også lagt inn temposkifter (gjerne i samme låt), som tilfører musikken både variasjon og noen små pusterom, noe «Fields Of Ruins» er et prakteksempel på. «Back To Nature» og tittellåta, er nesten som ballader å regne sammenlignet med «Chatter» og «That’s Too Rich», to låter som gønner på i et vanvittig tempo. På avslutningslåta, «Generation End», smøres det på med deilig syrete orgel og tøffe gitarriff.
Med tanke på at Romanos fire første skiver beveget seg rundt i et landskap der countrymusikken dominerte, er det ufattelig gøy å registrere at han i dag lager musikk der langt mer hardtslående virkemidler tas i bruk på suverent vis. Romano evner på en og samme tid å både overraske og imponere i et musikkunivers der det trygge og forutsigbare i alt for stor grad dominerer. Og sånn sett blir det utrolig spennende å høre hva denne svært talentfulle fyren drar opp av hatten neste gang han slipper nye musikk.
Beste låter: Hele bønsjen!
