Retrokick: Elvis Costello – «King of America» (album, 1986)

For en stakket stund slo Elvis opp med The Attractions. Han følte nok for å ta et steg videre. «Punch the Clock» (1983) har sine topplåter («Shipbuilding», «Everyday I Write a Book»), men «Goodbye Cruel World» er nok av mange oppfattet som den til da svakeste plata i katalogen.

Etter å ha stiftet bekjentskap med og gitt ut en singel med sin amerikanske åndsfrende T-Bone Burnett under navnet The Coward Brothers (The People’s Limousine) i 1985, startet planene om et album med andre musikere. Et kremlag av session-musikere fra øverste hylle ble hentet inn – blant annet Elvis’ navnebrors gitarist fra tidlig 1970-tall, James Burton – plata ble produsert av den nyslåtte duoen Costello og Burnett.

Elvis selv brukte nå sitt opprinnelige fødenavn, Declan McManus, mens folk som Nick Lowe og nevnte Burnett skjuler seg bak diverse pseudonymer. Det var tid for et fullblods americana-album. Plata ble lansert som «The Costello Show featuring the Attractions and Confederates» i Storbritannia og som «The Costello Show featuring Elvis Costello» i Nord-Amerika. Attractions spiller bare på en av låtene.

Innledet av fortreffelig titulerte «Brilliant Mistake» er King of America» en usedvanlig sterk plate der Costellos ofte intrikat anlagte låtskriver-gen er temmet og trimmet for «vanskelige» avveier. Åpningslåta kan minne om «Man out of Time» stilmessig, med med et luftig, åpent og akustisk-dominert lydbilde – rett etter kommer en fullblods rock ‘n roll-låt det ikke er utenkelig å se for seg hans navnbror gjøre en gang på sekstitallet.

«Our Little Angel», «Poisoned Rose» og «Indoor Fireworks» er rett og slett forbilledlig country, og også tekstmessig holder vår mann seg til de lesbare fortellingene som preger sjangeren på sitt beste. «Little Palaces» er helt bar – en uhyre sterk låt og tekst i irsk folktradisjon – som melodisk minner om Warren Zevons «Roland, the Headless Thompson Gunner». Coveren av The Animals’ «Don’t Let me be Misunderstood» er laidback, stilig og en klassiker i seg selv.

Retrospektivt er det interessant hvordan Costellos’ åttitall, holdningsmessig ikke ulikt Tom Waits, er best når han gir blanke i samtidens ofte pompøse produksjonsidealer, og heller går helt egne veier. «King of America» er kanskje amerikana, på et vis, men bare Elvis Costello kunne gjort det på denne måten – og kanskje nettopp fordi den står sånn ut fra sin samtid, er det en tidløs klassiker.