Plateanmeldelse: Shame – «Food for Worms» (album, 2023)
Det er rart at det allerede er fem år siden Shames ganske monumentale debutalbum «Songs of Praise». For alle som den gang tørstet på et band som kunne revitalisere gitarrocken var det en kjærkommen vitamin-innsprøyting – endelig en gjeng som var sint og tverr, men med humor, energi og en evne til å levere saliggjørende refrenger når det trengtes.
Og om du ikke har sett disse fortsatt ganske unge gutta fra Sør-London live ennå, bør du løpe til nærmeste «billettkontor» snarest.
Oppfølgeren «Drunk Tank Pink» var en bitteliten skuffelse, litt for dominert av bevisst intrikate låtmønstre som var vriene å få tak på. Vel er Shame godt plassert i punktradisjonen, men det er ikke mye Ramones over hvordan særlig trommisen til tider havner i ganske innviklede strukturer.
Tredjealbumet «Food for Worms» treffer langt bedre, synes jeg. Først og fremst fordi melodiene er sterkere og låtene litt mer rett på – tegnene var tydelige med singlene i forkant, og som helhet bekrefter albumet dette inntrykket. Etter en uke på repeat trer detaljene fram på finurlig vis, og bak det høyoktane drivet ligger lag på lag med interessante vendinger og låtstrukturer – det er ikke SÅ mange band eller artister i denne genren som er like i stand til å være utforutsigbare i låt etter låt.
Selv min hovedinnvending mot Shame – en litt for hyppig hang til temposkifter – gjøres til skamme når det løses så elegant som på den drivende åpningslåta «Fingers of Steel». Selv heavyrock-tjuveriet i «Six-Pack» blir stilig etter noen lyttinger, fordi så mye annet trer fram under det litt masete riffet.
Den aller beste låta er kanskje «Yankees», med et allsang-refreng av den mektige sorten – Shame er ikke akkurat noe Beach Boys, men bruker kor originalt og effektivt, ofte i en unison call/response-variant. Singelen «Adderall» røper en tydelige Pavemen-inspirasjon i den vare, skjøre oppbygningen – Shame er mye flinkere til å spille enn de amerikanske lofi-pionerene, men det er kledelig når de skjuler sin dyktighet etter beste evne.
Kledelig er også «All the People», en klassisk avslutter som lar være å ta for mange uvante avstikkere og heller dyrker en sjarmerende, snøvlete allsang-tilnærming. Før dette får vi blant annet den litt Radiohead-aktige «Orchid», en rytmisk avviker av den skjøre sorten.
Ikke alle låtene griper like umiddelbart, men som helhet er dette en udiskutabel «grower», og noe sier meg at «Food for Worms» vil bli hentet fram igjen mange ganger. I mine ører er dette Shames beste album så langt, og ganske sikkert også et av de meste interessante rockalbumene i 2023.
