Etter seks års pause er gjengen i King Midas endelig tilbake med ny musikk. At anmeldere over det ganske land kaster vakre adjektiver etter nyfødte ”Rosso” har Popklikk-redaksjonens fulle støtte. Vi har snakket med bandets eminente bassist, Per Vigmostad.

– Hvordan vil dere beskrive ”Rosso” sammenlignet med bandets tidligere utgivelser?

 Rosso er den første skiva siden «Scandinavia» (1999) der vi bevisst har unngått tydelige musikalske referanser til andre artister og fordums musikksjangre. Det er nok i stor grad en mer sjangerløs plate enn de foregående. Samtidig er den mye mer gjennomarbeidet på detaljnivå enn nevnte «Scandinavia»; lydkvaliteten er bedre og det er nesten ingen tilfeldigheter i produksjonen.

– Fortell litt om bildet på coveret og er det med på å understreke stemningen på skiva?

 – Bildet viser et synkende Blücher i Drøbaksundet, et ganske dystert motiv som gjenspeiler fraværet av humør i musikken (med unntak av spredt galgenhumor). Det er jo noe uforløst ved hele situasjonen også, og et «mission not accomplished». Ellers får det være opp til den enkelte hvor mye betydning man vil legge i det.

– Plukk ut to favorittlåter fra plata.

– Hmm… vanskelig. Vi er nok like glad i alle låtene, så de rullerer på å være favoritter. Men vi kan jo trekke frem «Snow» som vi selv synes er en tidløs poplåt med flott spill av alle medlemmene, og den har en litt trist og fin vinterstemning. «King», som er en instrumental, forener naturstemning med det urbane og er kanskje den låta som sonisk er mest uortodoks.

 – Hva er dere mest fornøyd med på ”Rosso”?

– At vi mot alle odds klarte å fullføre det.

– For uinnvidde; hva er bakgrunnen for bandnavnet?

 – Da vi spilte inn vår første singel «From The Pipeline» i 1994 het vi Moby Dick, men vi fikk høre fra en fan i England at det var slang for en guffen kjønnssykdom, så da ble vi tvunget til å bytte navn. «King Midas» fant vi på i tolvte time mens coveret var i ferd med å ferdigstilles og designeren trengte noe å putte på forsiden. Det ble som det ble, og det er et navn vi verken skjemmes over eller er spesielt stolte av.   

–  Hvilken av låtene på ”Rosso” ga dere mest motstand?

 – «A Ship Glides Through The Night» helt klart! Den syv minutter lange åpningslåta bød på hodepiner og søvnløse netter, for vi visste at den skulle starte ballet. Det var viktig at den bød på en akkurat passe dose spenning, uten at den slet ut lytteren før de neste førti minuttene som gjenstod av plata. Da Kjetil Møster la de siste tonene med saksofon i studio, visste vi at det var en «wrap». En annen vi har brukt mye tid på er «You Know My Name».

– Fortell lit om produksjonen av plata og samarbeidet med Matthew Weiss.

– Det har vært en lang prosess ettersom vi spilte inn mange av låtene for fem-seks år siden. Det siste halvåret har vi brukt primært på å produsere og finpusse innspillingene, sånn at alle lydene ble perfekte. At vi valgte å mikse plata hos Matt, som vanligvis mikser hip hop og R&B, falt seg egentlig ganske naturlig. King Midas er verken et rockeband eller et elektronika-prosjekt. Sånn sett føltes det helt riktig å jobbe med en som var vant til å mikse musikk som blander det analoge med det elektroniske.

– Hvordan møttes dere og hvorfor ble der akkurat dere?

 – Ando og jeg gikk på samme ungdomsskole og det var der det hele startet. King Midas «mark I» bestod kun av tåsengutter, så kom «the new guy» Hansi med i 1998. Etter det har det vært noen utskiftninger. Nå er vi en god blanding av Tåsen, Romsås, Smestad og Buskerud.

 – Hva slags musikk hørte dere på ungdomstiden?

– Deep Purple, The Doors, Led Zeppelin, Alan Parsons Project, Pink Floyd og diverse prog. Etter hvert ble vi mer spesialisert på 60s psykedelia, noe man kan høre tydelig på den første skiva vår, samt noen obskure vinylsingler vi ga ut før den.

– Nevn tre album som har betydd mye for dere.

– The Doors: ”Strange Days”. Det finnes alt for mange grunner til at denne skiva er viktig til at man kan nevne alle her. Det mystiske coveret, og låtene som har en Fellinisk sirkusstemning. Musikken på denne plata er så nyskapende at den fortsatt føles mer moderne enn det meste man hører fra alternative band i dag.

 Suede: ”Suede”. Den første kontemporære (for oss) skiva som viste oss at det var lov å lage classy og jålete rock. På denne tiden gikk vi med blondeskjorter og cordfløyelsbukser. Til daglig.

 Grace Jones: ”Nightclubbing”. Denne plata oppdaget vi da vi bodde i Berlin, og den var med på å vise veien for et mer moderne og syntetisk King Midas.

– Velg mellom følgende:

 – Talk Talk eller Kraftwerk?

– Vanskelig å velge mellom to av våre absolutte favoritter, men vi heller nok mot Kraftwerk. I kraft (lol) av å være et av tidenes absolutt mest banebrytende band. Kanskje et av tre band som vil bli husket om 200 år.

– The Ramones eller The Clash?

– The Ramones uten tvil! Rett og slett fordi de er ti ganger så kule som The Clash i en sjanger der kulhet teller 90%.

 – Luton Town eller Manchester City?

– Vi har heldigvis hatt viktigere ting å drive med enn å heie på fotballag fra et annet land, men det får bli Luton. Har alltid vært svake for underdogs.

 – Metallica eller Neil Young?

– Neil Young. Mer i vår gate bare. Uten at Metallica er et dårlig band heller.

– Bruce Springsteen eller David Bowie?

– Bowie går Bruce en høy gang som låtskriver, sanger, innovatør og personlighet. En av de aller viktigste i pophistorien. Bruce er selvsagt en stor artist han også, men har det gått litt inflasjon i «The River»-soundet hans?

– Roxy Music eller Steely Dan?

– To bra band, men Roxy Music er et mye mer kunstnerisk interessant band for vår del. Steely Dan er litt som en mentalt forstyrret kroppsbygger i sin søken etter perfeksjon. Dessverre forsvinner noe av gangsynet etter hvert. Roxy Music er et band som bare blir bedre og bedre med årene og kulminerer med sitt siste album, «Avalon». Et av tidenes flotteste album.

– Suicide eller Genesis?

 – Suicide er rått, men her er det ingen konkurranse. Genesis, i alle sine faser, med to genier som Peter Gabriel og Phil Collins, er uunnværlig for hvordan moderne popmusikk har blitt i dag.

– The Smiths eller Madonna?

 – Ok, vi må velge mellom kanskje de to største drittsekkene i pophistorien? Vel, Madonnas sex appeal på 80-tallet og tidlig 90-tall er nok langt mer tiltalende en Morrisseys evige sure oppsyn, så valget faller på henne. I tillegg er musikken langt fetere!

Har dere hørt mye på Joe Jackson?

 – Ja, ganske mye. Spesielt «Night And Day»-skiva som har en kul Manhattan-vibb og pop-eleganse.