Plateanmeldelse: BODEGA – «Broken Equipment» (album, 2022)
At en gjeng art-punkere fra Brooklyn, New York, skulle treffe meg så hardt hadde jeg ikke trodd. Men sånn ble det altså, for jeg er definitivt helfrelst. I skrivende stund kan jeg ikke skjønne annet enn at denne plata allerede er på pallen når «Årets beste plater 2022» skal kåres.
Men som den lettbegeistrede fyren jeg er, vet jeg at mye kan forandre seg bare i løpet av én uke. For parallelt med «Broken Equipment», hører jeg også på Hailey Whitters «Raised» og Young Guvs «Guv III», to album det også lukter gull av.
Det lages med andre ord sabla mye god musikk absolutt hele tiden om man bare orker å lete i all verdens kriker og kroker.
Ideen til «Broken Equipment», BODEGAs andre album, oppstod da bandmedlemmene på starten av 2020 var med i en bokklubb der filosofiske verker var temaet. Noe som førte til lange og fruktbare diskusjoner, som igjen ga inspirasjon til å lage musikk.
Om disse filosofiske betraktningene er meislet inn i musikken, har jeg ikke rukket å sette meg inn i ennå. For fram til nå er det kun musikken, og i svært liten grad tekstene, som har begeistret meg. Musikk fylt med så mye energi, melodiøsitet og variasjon at jeg har blitt fullstendig vippet av pinnen.
Etter å ha lest et par anmeldelser av plata, stusser jeg over at ingen så langt synes å høre de samme inspirasjonskildene som meg. Men det kan selvfølgelig bero på tilfeldigheter. Det som derimot er helt sikkert, er at låtene på «Broken Equipment» er en utsøkt miks av hip-hop, rap, punk, post-punk og rock. En uimotståelig miks som i min verden sender tankene til artister som The Clash, Big Audio Dynamite, Talking Heads, Run-D.M.C., Beastie Boys, The Jam og The B 52’s.
Den første låta jeg hørte, singelen «Statuette on the Console», fyker avgårde i et vanvittig tempo, drevet framover av hissige gitarer og tettsittende tromming. Vi snakker ren nytelse og hæla i taket. «NYC (disambiguation)», «Pillar on The Bridge of You» og «How Can I Help You» er tre herlige rocklåter som (i mitt hode) hadde passer perfekt inn på platene The Clash og The Jam lagde på 80-tallet.
På de to åpningslåtene, «Thrown» og «Doers», smeltes art-rock, punk og hip-hop sammen på finurlig vis. Noe som selvfølgelig fungerer aldeles utmerket. «C.I.R.P» er en hardtslående perle, som banker hodet i veggen over et intenst og gjentagende tema.
Etter å ha jaget samtlige låtene framover med hjelp av både pisk og gulrot, velger BODEGA og avslutta herligheten med nydelige og stillegående «After Jane».
Selvom Ben Hozie på ypperlig vis står for brorparten av syngingen/snakkingen, bidrar Nikki Belfiglio også med forfriskende vokal på to av låtene. Noe som tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri.
Om du etter å ha hørt «Broken Equipment», av uforklarlige grunner konkluderer med at dette ikke fungerer, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg. Selv er jeg blid som ei lerke.
