Plateanmeldelse: Andrew Bird – «My Finest Work Yet» (album)

Jeg er litt usikker på hvor mange album Andrew Bird har gitt ut, men jeg har hørt opptil flere av dem og alltid tenkt at Bird er min mann. Og på «My Finest Work Yet» treffer han blink. Både når det gjelder tittel og innhold. Bird, som har for vane å legge inn ganske mange plystresoloer, fyller sitt fineste album så langt med låter som dirrer av melodiøsitet og overskudd. 

Det er sikkert bare meg, men etter å ha hørt plata mer enn to ganget dukket 70-tallet og artister som Cat Stevens, Elton John og James Taylor opp i horisonten. Ja, også noen doser The Beatles, selvfølgelig. Noe som igjen resulterer i at nykommere som Rufus Wainwright og Father John Misty også popper opp i bevisstheten.

Produksjonen på «My Finest Work Yet» er svært delikat og en nytelse å forholde seg til. Lydbildet er dempet samtidig som det gir rom for mange nydelige detaljer. En fin blanding av kassegitarer, strykere, synth, piano og ikke minst Birds sublime plystring, tilfører låtene en sober og tilbakelent kvalitet. 

Miksen av Birds meloditeft, hans lett underfundige tekster og det varme og inkluderende lydbildet, gjør at man med letthet snur plata når stiften roper om hjelp. For meg fungerer albumet best som en helhet, men om man ikke blir mektig imponert av låter som «Sisyphus», «Bloodless», «Cracking Codes» og «Manifest» er det bare å hoppe videre til neste oppdagelsesferd. 

Jeg derimot, fortsetter å hoppe rundt i Birds fineste arbeid så langt.