Da er vi endelig klare med anmeldelser av de nye platene til Daniel Kvammen og Steve Forbert.

Daniel Kvammen: «Vektlaus»

Å høre på «Vektlaus» er litt som å sitte i toppen av et tre å skue ut over stjernehimmelen. Ikke helt ulikt følelsen av å svaie rundt i en lysekrone etter et par øl, for de av oss som har prøvd det.

«Vektlaus» tar oss med på en frydefull reise der melodier og rytmer slåss om oppmerksomheten. Låtene, som gir assosiasjoner til alt fra Håkan Hellström, Flaming Lips og Pink Floyd til Jahn Teigen, er så umiddelbare og energiske at man skal være ytterst sær for ikke å bli bergtatt.

Produksjonen er ikke bare luftig, den er atmosfærisk og tidvis vektløs. Noe som tilfører plata en helt ny dimensjon sammenlignet med Kvammens suverene debutalbum, » Fremad i alle retninga». Et dristig, men riktig veivalg.

Kvammen har all grunn til å være stolt av seg selv. To knall-album på tre år er sjelden vare i et musikkunivers der enkeltlåter i stadig større grad spiller hovedrollen.

Me og du for alltid, Daniel, me og du!

Steve Forbert: «Flying at Night

Steve Forbert er et utsøkt eksempel på at gammel kjærlighet aldri ruster. Popklikk har elsket mannen fra han ga ut debutalbumet ”Alive On Arrival” i 1978 og fram til hans ferske, nye album ”Flying at Night”. Ved hjelp av låter som ”Going Down To Laurel”, «Romeo’s Tune» og ”Get Well Soon”, har Forbert vært svært delaktig i våre liv, det være seg på vorspiel, nachspiel eller en helt vanlig dag i sofaen.

Steve Forbert er en helt. Ferdig snakka.

Når det er sagt; alt Forbert tar i blir selvfølgelig ikke gull. I løpet av en karriere på nesten 40 år har det blitt noen feilskjær her og der. Men det helt greit. Mannen har laget så mange magiske låter at de fleste artister verden rundt kan gå og legge seg.

Etter et par album litt under knehøyde, oppleves ”Flying at Night” som en real opptur. Den biter seg fast og roterer rundt i bevisstheten til alle døgnes tider. Noe som i all hovedsak skyldes en herlig miks av gode låter, og et smart og tidvis nyansert lydbilde. At låtene for det meste er hentet opp fra diverse skuffer, er om ikke rørende, veldig, veldig stilig.

Om Forbert lett rustne stemme fremdeles tilfører låtene det lille ekstra? Gjett om! Lyttetips? Kjør kronologisk, men om du absolutt må ha noen smakebiter anbefaler vi å begynne med «Dream Song», «Dear Angel» og «Quiet Day».

Over og ut.