Plateanmeldelse: deLillos – «Evige dager» (album, 2022)

deLillos synger om den store sammenhengen; hvordan alle små og store ting både er knyttet sammen og påvirker hverandre. Men det er likevel de små hendelsene som skaper bevegelsen framover. Det er alt det du kan gjøre selv – hver eneste dag – som gir retning til helheten vi er på vei mot. Plata er breddfull av gode refleksjoner; som kan være inspirert av Charles Eisenstein.

Sangene handler om å bevege seg fra vår tid til en annen. Fra fryktens tidsalder mot en ny tid; til dager av enhet, samhold og forståelse. Til en vakrere verden. Albumet formidler helhet. Sangene ruller forsiktig over i hverandre, og knytter et spor til det neste.

På omslaget ligger en yngre utgave av Lars Lillo under dynen, og har sannsynligvis en god dag med progressiv rock på stereoanlegget. Det var umulig å vokse opp på syttitallet uten å la segberøre av Pink Floyd og andre storheter fra den progressive rockens gullalder. På denne plata ser deLillos seg tilbake mot progressive herligheter – uten at dette på noe vis føles anstrengt.

Vi befinner oss likevel stort sett i et velkjent musikalsk univers. Men det er en dybde her som bringer noe nytt. Som da Lillo-Stenberg synger «Hele verden må bli en verden som tar seg av verden». For det er på tide å si farvel til den gamle «fortellingen». Denne fortellingen om adskillelse; og at krig er nødvendig for å opprettholde frihet. Denne fortellingens brutale virkemidler for å opprettholde seg selv.

Men det er ikke slik; hele verden er knyttet sammen i en finmønstret vev av koblinger der «alle steder» gir liv og opprettholder hverandre; på samme måte som kroppens organer og funksjoner bare eksisterer i samspill. Vi er alle en. Det som er i meg – er i deg. Eller som i en sang av Bob Marley; «One Love».

Mitt ideal for progressiv musikk, er musikk som er nysgjerrig; som utforsker og som ikke er bundet til et forventet uttrykk eller innhold. Jeg synes deLillos lykkes godt i å fornye seg og samtidig ta vare på sin egen musikalske identitet. Albumet er åpent og viser mot noe nytt. Inspirasjonen er hentet like mye fra svensk progressiv rock som fra Pink Floyd.  Her er flotte sanger. Jeg liker godt «Tre små ord» og «Skummelt og fint» som sitter særlig stødig med en nydelig gitarsolo. Vokal og gitarlyden er velklingende og balansert mikset, med litt orgel som bruser under noen steder.  

På denne plata har deLilllos «mye på hjertet». En sang som «Naboen min» er tilsynelatende en bagatell, men den handler om noe viktig – å gjøre det som gir glede. Altså dette andre, som ikke lar seg kvantifisere eller måles – som avviker fra det «fortellingen» sier vi skal gjøre, utføre, produsere eller levere. La oss spille musikk, stelle i hagen, snakke om solnedganger og gjøre fine ting sammen.

Det er den store bevegelsen; den som ikke har navn eller tilhører noen organisasjon. En stille bevegelse mot en ny tid, der menneskets rolle er å gjøre det vakre, ta vare på hverandre, pleie og stelle jorden vi lever på. For det er vår oppgave.

På avslutningen «Det er havet som er størst», synger Lillo–Stenberg om det som binder oss sammen. Til enhet og felleskap; i det vi slipper fri fra fortellingen som vi har blitt programmert med i generasjoner, fra det smertefulle ubehaget under distraksjonene, når fortellingen ikke lenger kan opprettholde seg selv. Når vi tar inn over oss en dypere forståelse som kommer fra hjertet. Det uendelig store hjertet. Når vi ikke lenger er fiskene som spør; «Hvor er havet?»