Plateanmeldelse: Kurt Vile – «Bottle It In» (album)

Når det skrives og fan-diskuteres om artister, tyr vi gjerne til velkjente klisjeer. Kurt Vile er en av dem som er gjenstand for det. Han er en «slacker», musikken hans deretter: den bare triller tilfeldig ut av høyttalerne som en litt ubevisst strøm av dempet vokal og en særegen form for gitarklimpring. Ja, dette har man lest om Kurt Vile i årevis og det gjentar seg i år igjen. Med fare for å virke kontrær, så mener jeg klisjeen ikke stemmer denne gangen.

Først litt fakta: Kurt Vile eller KV som han titulerer seg i omslagstekstene har gitt ut ikke mindre enn ni album siden 2008 (to av dem samarbeid med henholdsvis Courtney Barnett og Steve Gunn, men allikevel!) i tillegg til flere lange EP’er og et utall singler. Han har turnert verden rundt og hadde også en hånd eller to med i de første platene til The War On Drug. Det vitner om en viss arbeidskapasitet!

Så til musikken: Ja, også den nye platen, «Bottle It In», låter i utgangspunktet litt «slækt». Mange av låtene er litt nede og Viles vokal «slurver» kanskje litt avgårde. I tillegg så er det noe dronete over plata, tre av låtene er rundt ti minutter lange og gjerne bygget rundt et komp som går og går, mens KV legger sine små, geniale gitarspor under, over og rundt. Men, gjør det Kurt Vile til en slacker-konge? Jeg mener «Bottle It In» (og for så vidt de siste fire-fem platene hans) motbeviser det.

«Bottle It In» er en plate som må lyttes til. Produksjonen er knallgod, her kommer det fram små lydøyeblikk ved gjentatt lytting. Det låter krystallklart i en låt, før KV skifter ham og gir oss en mer «skitten» låt i den neste. Dette gjør de knappe åtti minuttene til en herlig lytteopplevelse hvis man har nok kaffe på kanna og tålmodighet! Han har også utvidet lydbildet noe med blant annet harpe, et utall forskjellige musikere og gjesteopptredener fra band som Lucius og Warpaint i tillegg til mer eller mindre kjente folk som Kim Gordon og CassMcCoombs.

Plata innledes med ulovlig-parkeringshymnen «LoadingZones», en litt up-tempo rocker som viser oss Viles litt skakke humor: «I park for free!» synges det fra et kor av bakgrunnsvokalister. «Bassackwards» er en sløy ti-minutters låt hvor KV holder på interessen med alskens små gitarplukk og skifter.

«One Trick Ponies» er vel det nærmeste vi kommer en låt med hit-potensiale som etterfølges  av den nydelig country-rockeren «Rollin’ With The Flow», en låt hvor jeg tror han synger om det livet gir og tar fra en rocker som har kone og to unger som venter hjemme (eller som ifølge forhåndsomtalene er med på bilturer rundt i USA). Og da er vi bare halvveis i plata, dere!

Den ti minutter lange tittel-låten har KV lagt midt i plata. Etter noen litt streitere nummer, er låta «Bottle It In» en litt mer krevende affære. Første gang jeg hørte den måtte jeg sjekke både høyttalere og pickup: dette låt da svært så kornete og skittent? Her skifter KV et knepp eller to i produksjonen: Gitareffekter, synth, «tørre» trommer og bakgrunnsstøy er fundamentet for langsom meditasjon over livet.

«Mutinies» er en nydelig og stemningsfull gitarbasert smyger der Kim Gordon fra Sonic Youth bidrar med gitar-feedback som løfter låten mot slutten. «Skinny Mini» er lyden av KV nesten aleine i studio (kun støttet av bassist og medprodusent Rob Laakso): en slags godnattlåt som punkteres av store, bråkete gitareffekter.

Da har jeg altså nevnt halvparten av låtene på denne skiva som bare har vokst seg større og bedre for hver gjennomlytt de siste dagene. Det er altså mer enn nok å bite i! Dette er nok en av de platene jeg vil komme tilbake til med jevne mellomrom i årene som kommer. Varmt anbefalt.