Nyheten om at Mark Olson er med på det nye Jayhawks-albumet som visstnok slippes på vårparten, resulterte i at Lyttelua gråt så mye at han satte tårene i halsen. Et helt hav av tårer dekket innen kort tid salongbordet jeg arvet etter den gamle naboen som tok kvelden for ett par år tilbake.

Etter å ha grått oss gjennom den nye deluxe utgaven av den siste Jayhawks-skiva med Mark Olson, «Tomorrow the Green Grass», var det gøsjegrønne vegg til vegg forvandlet til en vaskefille uten sjarm.

– Faen, det er så fint. Jeg griner glade tårer, jeg ser engler, jeg drikker Pommac med grønne paraplyer, var Luas presise beskrivelse av nuet som visket seg selv ut i takt med musikken.

Som en sengevæter med fanget fullt av tårer, hørte jeg skiva minst tre ganger til med Lua tredd rundt halsen. Halvveis inn i siste økta, ble Lua så stille at jeg måtte riste liv i ham igjen. Totalt utmattet hvisket han meg i øret. – Du må ringe gutta i bandet!

– Hæ ?

– Hjertet mitt svikter hvert sekund. Innfri mitt siste ønske før jeg reiser til de tapre krigerne i Valhall. Ring Mark Olson og Gary Louris og be om en skriftlig garanti med tanke på den nye Jayhawks-skiva. Fortell dem at det er mitt siste ønske i en verden fylt av bomber og granater. Gå til telefonen nå, jeg skimter allerede konturene av ljåen. Hjelp meg å dø på en verdig måte, hjelp meg til frelse.

For fjerde gang denne måneden prøvde den dramatiske lille kødden å fake sin egen reise til den andre siden av virkeligheten.

– Ja, ja, hils Odin fra meg er du snill. Kanskje møter du Jesus på veien. Takk for alt, jeg henter meg en kjøttkake i kjøleskapet mens du hugges i stykker av Ljåmannen.

– Ta med en til meg også, din skrotnisse. Jeg dør, men jeg lever. Jeg er en levende død. Ai, ai, ai. Jeg har vært i tunnelen, jeg har sett lyset.

Mens vi venter i spenning på The Jayhawks’ nye album oppfordrer vi Popklikks lesere til å forsøke å ta innover seg hvordan det egentlig er mulig for et band å lage så vanvittig mange fete låter. For det kan ikke være tvil om at skaperkraften til Olson og Louris fremdeles fillerister bunten av unnasluntrere som tror de kan rule det musikalske universet ved hjelp av dansing, personlige trenere og innleide låtskrivere.

Og hvem vet, kanskje Gud, etter å ha drukket Pommac med grønne paraplyer, tar selvkritikk og drysser sitt berømte stjernestøv over gutta i The Jayhawks? Tomorrow the Green Grass, lissom.