Et av Popklikks favorittband, Minor Majority, skal spille sine første konserter i Norge på fire år. En nyhet som fikk Popklikk-redaksjonen til å le, smile og rope veldig, veldig høyt. Vi har snakket med bandets frontfigur, Pål Angelskår.
– Hva er bakgrunnen for at Minor Majority spiller sin første klubbkonsert i Norge på fire år?
– Da plateselskapet vårt, Big Dipper, gjorde oss oppmerksomme på at vinylutgaven av «Up for You & I» var utgått, ble vi enige om å trykke en ny utgave til tiårsdagen for platens utgivelse. «Up» var en viktig plate for bandet. Den solgte 50 000 cd’er og ble et gjennombrudd for Minor Majority både i Norge og i utlandet. Da vi kom sammen igjen for å finne bonusspor til nyutgaven på vinyl, ble vi enige om at det hadde vært gøy å gjøre en jubileumskonsert på Sentrum Scene i sammenheng med plateslippet. En konsert der vi spiller hele plata live fra a til å.
– Kommer dere til å spille flere konserter?
– Ja, nå ser det ut til at det blir en liten jubileumsturnè i steden. Etter konserten på Sentrum Scene 18 januar, drar vi til Bodø 30 / 01 (Sinus), Trondheim 01 / 02 (Samfundet), Bergen 14 / 02 (Hulen), Stavanger 15/02 (Tou scene).
Stemmer det at konsertene vil bli todelt?
– Vi kan ikke komme tilbake etter fire år uten å spille de mest kjente låtene våre, dessuten har «Up..» en total spilletid på mindre enn 40 minutter. Første del av konserten blir derfor «Up For You & I» i sin helhet, andre del blir gjensyn med favoritter fra de andre platene våre.
– Hvorfor tror du «Up For You & I» ble så populær?
– Jeg håper og tror at det er fordi det er en god plate. Jeg synes musikken står seg godt, også i dag, men så gjorde vi heller ikke noe forsøk på å passe inn når vi lagde platen for ti år siden.
– Hvordan vil du selv beskrive musikken på «Up For You & I»?
– Sakte, av og til ganske tung melodisk pop i moll. Det er en veldig åpen og luftig plate, med stort rom til vokalen. Instrumenteringen er minimalistisk og ingen av utøverne spiller mer enn det som er absolutt nødvendig. Det viktigste er at bandet fungerer sammen – ikke at enkeltmusikerene står frem hver for seg. Når det er sagt, så er det også noen fine solist-øyeblikk. Spesielt Jon Arild får vist seg fram som en særegen gitarist på denne platen.
– Hva var bakgrunnen for albumtittelen.
– En linje fra Spike Lee-filmen «The 25th hour». Vi følger Edward Norton på hans siste dag i frihet før han skal i fengsel i åtte år. Jenta hans spør: «What are you up for, tonight? ” Hvorpå Norton svarer: «Think I’m Up For You & I”.
– Fortell litt om innspillingen av albumet.
– Plata ble spilt inn i løpet av to uker på hytta til Harald (keyboardist i MM) ved Iddefjorden like utenfor Halden. Vi flyttet rett og slett studioet til Andreas (platas produsent) inn i en varebil og fraktet det fra Brenneriveien i Oslo, til en trehytte ved svenskegrensen. Som man ser på bildene i coveret ble mesteparten av hytta brukt til opptak. Vi jobbet så lenge vi orket hver dag, og sov alle mann på det eneste soverommet som ikke var fullt av utstyr. Slik levde vi veldig tett på hverandre og på innspillingen, uten tv og radio, i en kreativ liten boble.
– Husker du hvordan ”Supergirl” ble en realitet?
– «Supergirl» ble faktisk skrevet og spilt inn til «Up For You & I», men vi syntes ikke at den passet inn i helheten på plata. Dessuten var både teksten og arrangementet litt uferdig, så jeg er glad vi ventet til neste plate med å gi den ut. «Supergirl» var en låt som kom helt av seg selv og akkordrekken og originalteksten er skrevet på èn kveld. Men det ble gjort mange endringer i både tekst og arr etterpå, så den ble ikke ordentlig ferdig før to år etter at den ble unnfanget.
– Husker du hva som var inspirasjonskildene da dere spilte inn albumet?
– Ryan Adams: «Heartbreaker», Johnny Cash: «Solitary Man» og Free: “Fire And Water”.
– Er det lov å håpe på et nytt Minor Majority-album i nær fremtid?
– Det er alltids lov å håpe.
– Plukk ut tre album du har hørt mye det siste året og forklar hvorfor.
– “El doom and the Born Electric” – fordi god norsk prog er sjelden vare, og fordi man oppdager nye, lekre detaljer ved hver gjennomlytting. Leonard Cohen «Old Ideas» – fordi han fortsatt er populærmusikkens beste tekstforfatter, og fordi han er den eneste som har stemmen til å formidle dem. Art Tatum / Ben Webster: «Art Tatum meets Ben Webster» – fordi den kan settes på i absolutt alle sammenhenger. Det kan være utrolig befriende å høre på instrumental-musikk, man lytter på en annen måte når man slipper å forholde seg til tekst og vokalformidling.
