Plateanmeldelse: Greg Copeland- «The Tango Bar» (album, 2020)

74 år gamle Greg Copeland fra sør i California er ute med sitt tredje album i disse dager. Og for et album det har blitt!

Copeland platedebuterte allerede i 1982 med albumet «Revenge Will Come», produsert av en kamerat fra oppveksten, Jackson Browne. Copeland fant ut at det ikke var realistisk å leve av musikken og skaffet seg en karriere som jurist. Det skulle gå hele 26 år til neste album, «Diana And James» (2008), denne gangen produsert av Greg Leisz.

Leisz som foruten å ha spilt med nettopp Jackson Browne, har bidratt på plater med størrelser som Lucinda Williams, Chuck Prophet og Dave Alvin, for bare å nevne noen ytterst få av de han har samarbeidet med. De to første platene er dessverre vanskelig å få tak i og kan heller ikke høres på strømmetjenester, men blant de som er så heldige å ha hørt dem, har disse albumene legendestatus. Og nå er Greg Copeland altså tilbake med et nytt album, «bare» 12 år siden det forrige.

Sjangermessig er «The Tango Bar» stort sett tilbakelent folk/rock/country med et snev av flere av de ovenfornevnte artistene. Mange av låtene gir meg litt «Paris, Texas»-følelse (Ry Cooder) og litt David Lynch-stemning, uten at det gir en presis beskrivelse av albumet som sådan.

«The Tango Bar» er produsert av mulitinstrumentalisten Tyler Chester (også han har spilt med Jackson Browne), men nevnte Greg Leisz bidrar, og setter med sine gitarer et tydelig preg på mange av låtene. Men det bidras smakfullt og økonomisk også med trommer, keyboard, trekkspill, blåsere med mer. Selv om Greg Copeland har laget alle låtene selv eller sammen med andre, holder han seg beskjedent i bakgrunnen på flere av dem. Han synger selv bra, men det skaper en god dynamikk at Inara George (datter til Little Feats Lowell George) og Caitlin Canty synger vakkert på fire av de ni låtene.

Og bare for å slå det fast med en gang: det er ikke overflødig fyllstoff her. Albumet åpner med at Inara George synger «I’llBe Your Sunny Day» bare akkompagnert av Tyler Chester på piano og bass. En tidløs låt som likevel lar tankene mine fare tilbake til en tid som ikke lenger eksisterer. På «Let Him Dream» overtar Copeland selv vokalen. Fortsatt er pianoet viktig, fortsatt er tempoet forsiktig, men nå bidrar blant annet trekkspill og gitar også til lydbildet. David Garzas piano og Coplands til tider hviskende stemme sender tankene mine i retning av samarbeidet mellom Chip Taylor og Gøran Grini. Men så nedpå blir det aldri!

Mange av tekstene er subtile, jeg skal være forsiktig med å analysere meningsinnholdet. Greg selv sier at å forsøke og forklare kunst er som å forsøke og plassere 10 kg mel i en 5 kg-sekk, så egentlig burde jeg ligge langt unna. Han har likevel gitt meg noen ledetråder for tredje låt, den mer dramatiske «Scan The Beast», en låt steelgitaren til Leisz setter et sterkt preg på:

“The Carawan
The Motorcade
The Strobe light picket fences
And the polaroid fences”

Greg sier låten skal spilles kontinuerlig i dagene før presidentvalget i november. «The caravan and the motorcade» refererer til grensen mot Mexico og den hensynsløse politikken som føres av USAs president. Greg Copeland forteller at han ser frem til å bli kvitt Trump!

Alle de ni låtene er omtrent like sterke, og hvilke låter man liker best er en smakssak mer enn noe annet. Låten jeg falt for først var nydelige «Mistaken For Dancing», en slentrende, stemningsfull låt. Caitlin Canty synger, Chester spiller på tangentinstrumenter og bass og Val McCallumm som er oppført som medlåtskriver, bidrar med gitar. Hva gjør vi med livene våre, hvordan ender vi opp som dem vi er? Jeg faller pladask for avslutningen: «if You thought she’d have failed him by now//Guess again//This is the part where the unbroken piece of her heart comes in”.

Låten «For Lou Reed» (eller bare «Lou Reed» som den heter i CD-utgaven) er nettopp det, en hyllest til mannen som aldri gav seg. Musikalsk får vi dessuten noe nær en litt, og bare litt,bråkete Lou Reed-låt med masse herlig gitarspill. Greg Leisz, altså!

Leisz gir også en oppvisning i nydelig pedal steel på albumets sakteste låt, «Beaumont Taco Bell». Temaet for låten er en tv-serie som ikke eksisterer. En kvinne oppdager at det eneste hun liker i livet er navnet på byen, så hun flytter fra Beaumont i Texas til Beaumont i California!

Plata avsluttes med tittellåten, «The Tango Bar». Nydelig piano og forsiktige blåseinstrumenter setter stemningen. «The Tango Bar» er slik jeg forstår det en metafor for universet og for livet som befinner seg her. Og det passer vel bra når plata inneholder Greg Copelands refleksjoner over kjærlighet, den verden vi skaper, og de livene vi lever? Selve låten tar oss fra denne verden til drømmeverden og tilbake igjen. Og av og til er det kanskje best å være der – i drømmene? Som han synger på platas andre låt: «You’d Better Let Him Dream». Og kanskje kan drømmene vise vei?

«The Tango Bar» er blitt ei nydelig plate, med en særegen atmosfære. Det er sterke musikalske bidrag fra de velvalgte musikerne og vokalistene. Intet overflødig! Samtidig gir musikken og de meningsfylte, men ikke åpenbare tekstene også nok motstand til at dette er interessant å høre på. Igjen og igjen!

Greg Copeland sier at han tror at man blir bedre og mer kreativt med alderen ettersom man får mer erfaring. Det kan komme et nytt album allerede neste år. Det er bare å glede seg, jeg skal i hvert fall følge med. 74 år er vel ingen alder?