Plateanmeldelse: Fontaines D.C: «A Hero’s Death» (album, 2020)
Er Fontaines D.C det nye store? Det skal du ikke se helt bort fra.
“Life ain’t always empty” messer vokalist Grian Chatten på tittelsporet “A Hero’s Death” og litt seinere: “Don’t sacrifice your life for your health”. Chatten har beskrevet teksten som «a list of rules for the self».
Chattens tungt irske aksent og de ofte “stream of consciousness”-aktige tekstene veier tungt i å gi Fontaines D.C. et særpreg som skiller dem fra postpunk-post-post-postpunk-hopen. Som så ofte med tekster, er det mye krutt i lokal tilstedeværelse og intelligente observasjoner – albumet er fullt av rocklyrikk på høyt nivå, og mye av Fontaines D.C.s styrke ligger nettopp i hvordan Chatten fraserer og leverer de snedige tekstene.
Men dette er også et tett og intenst spillende band med et spennende lydbilde preget av en gjennomgående forkjærlighet for “surf”-riffing (spilt markant på de tjukkeste strengene og med mye romklang). Å kalle det punk er forenklende, fordummende og forvirrende.
Det hele dras i gang med en ganske baktung affære, “I Don’t Belong”, der den riffingen i i starten kan minne om Sonic Youth, mens det suggerende groovet også slekter svakt på Stone Roses-klassikeren “I Wanna Be Adored”. Der debuten “Dogrel” (2019) var en samling friske fraspark i ulike avarter av en punk-tradisjon, utgjør oppfølgeren mer av et hele, med et gjennomført sound preget av Chattens messende og tungt irske frasering, snedige låtstrukturer og en raus mengde romklang.
Som enkeltlåter var kanskje debuten enda mer imponerende, med den The Pogues-tangerende “Dublin City Sky” som en jublende flott avslutning. “A Hero’s Death” er “vanskeligere”, og en melodibombe er den ikke, men som det ofte er med gode album er platen vanskelig på en slik måte at du får betalt for gjentatte lyttinger. Åpningslåta følges av den rytmisk forvirrende “Love is the Main Thing” og to virkelig suggerende rockere: “Televised Mind” og “A Lucid Dream”.
Det er en knallsterk og intens åpning, fulgt av åpne og roligere “You Said” og den korte, konsise balladen her, “Oh Such a Spring”, et slags melodisk høydepunkt. Intensiteten er tilbake i tittellåta, og albumet avrundes med et lite knippe litt mer anonyme låter, men de vokser etter hvert, de også.
For et ordentlig rockeband på trappene av Glastonbury, lang turné og et større gjennombrudd må det være mer enn småsurt å ikke få gjøre jobben sin – så får vi håpe at 2021 gir oss alle muligheten til å se denne gjengen live. Album nummer to viser at ikke alt kruttet var brent opp på debuten – og jeg tror Fontaines D.C. kan gi oss mange bra album og en riktig så interessant utvikling framover.
Foto: Promobilde (Partisan Records)
