Denne serien presenterer ultra-essensielle gitarplater. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.
Min musikksmak begrenser seg til soul, blues, psykedelia, rock ‘n roll, folkrock, country, indierock, “vanlig” rock, new wave, punk, jazz og garasjerock. Gitarstjerner innen death metal, black metal, fusion, thrash, trash, puddelrock, prog og polsk frijazz får derfor ha meg unnskyldt.
Essensielle gitarplater, del 2 – Otis Rush: “Right Place, Wrong Time”
De gjorde mye rart på begynnelsen av 1970-tallet. Flere plater som seinere har fått klassikerstatus ble ikke gitt ut før lenge etter at de ble spilt inn. Det skjedde med Jonathan Richmans Modern Lovers, Big Stars tredjealbum, og det skjedde med Otis Rush’ fenomenale LP, “Right Place, Wrong Time», en tittel som ganske greit sammenfatter mye ved hans karriere:
Plata ble spilt inn i 1971, men avvist av selskapet og først utgitt i 1976, etter at Otis selv kjøpte ut rettighetene og ga den ut på lille Bullfrog Records.
Otis Rushs blues er variert, urban og effektiv: hans gitar har et helt makeløst sting; et raffinement som ingen andre, en tone, ofte svakt vibrerende, som han er helt alene om. Små strengebendinger, lynkvikke, følsomme riff, og et enormt trøkk – aldri en halv tone for mye.
Hans 50-tallsinnspillinger på Cobra Records inngår i kjernen av klassisk Chicago-blues og er legendariske. Jeg synes faktisk likevel at dette albumet, fra om lag 15 år seinere, overgår det eldre materialet: dette er en av aller, aller beste elektriske bluesplatene.
“Right Place, Wrong Time» er et fyrverkeri: enormt trøkk, eksepsjonelt gitarspill, glitrende låter, ordentlige melodier, fenomenalt arrangerte og spilte blåsere, to vanvittig fine instrumentaler og ikke minst: akkordvariasjoner du nesten aldri hører på bluesplater.
Det er sårt, men det svinger og varierer mellom et heftig, pumpende trøkk, sval mollbues og feststemt groove: det er ikke kjedelig ett øyeblikk. Otis tar til og med en avstikker fra hele genren her med sin finfine cover av Tony Joe Whites ”Rainy Day in Georgia”.
Rett nok blir ikke Earl Hooker kreditert for at “Easy Go” er et plagiat av hans “How Long can this Go On”, men det er tilgitt. Og Otis Rush synger fint, selv om han sikkert hadde strøket på en Idol-audition: en ganske lys stemme uten enorm rekkevidde, men også uten tilgjorte fakter.
Eric Clapton, en opplagt Rush-disippel, har faktisk ikke så ulik stemme; gitarspillet på “Right Place, Wrong Time», derimot, har kvaliteter Clapton ytterst sjelden var i nærheten av.
Nøkkellåter: “Right Place, Wrong Time”, “Tore Up”, “Your Turn to Cry”, “Wonder Why”.
