Plateanmeldelse: Francis Lung – «Miracle» (album, 2021)
Francis Lung er en fyr fra Manchester, England, som akkurat har sluppet sitt andre album, «Miracle». Om han holder med Manchester United, vites ikke, men det er jo lov å håpe. Egentlig heter Francis Tom McClung, en fyr som var medlem av WU LYF (som jeg ikke kjenner) før han gikk solo.
Lungs solodebut, «A Dream Is U», så dagens lys i 2019, og mottok skryt fra blant andre Uncut, MOJO, The Times og Paste Magazine. I mylderet av plater gikk den dessverre meg hus forbi, og hadde det ikke vært for tilfeldighetenes tilfeldigheter hadde jeg heller ikke oppdaget « Miracle».
Men heldigvis var tilfeldighetene på min side denne gangen. For Francis Lung er usedvanlig dyktig artist som evner å lage popsanger som fortjener opptil flere medaljer og en haug med lyttere. Noe som trolig ikke kommer til å skje, men jeg krysser fingrene og håper på et aldri så lite mirakel.
Albumtittelen spiller trolig i hovedsak på Lungs tekster, som han på sin Facebook-side beskriver på følgende vis:
«lyrically, ’miracle’ is a document of a time when i was asking myself a lot of questions – “when was the last time i felt happy? is it my fault that i feel this way? am i doing it to myself?”. i don’t really have any answers to these questions, but it felt cathartic to acknowledge them in these songs, and i hope that listening to them will feel cathartic if you’ve been questioning yourself lately too.»
Selvom det først og fremst er Lungs teft for de gode melodiene som treffer meg på «Miracle», er han definitivt også i stand til å lage svært gode, såre, men også underholdende tekster som omhandler eksistensielle spørsmål de aller fleste av oss har behov for å reflektere rundt.
Musikken på «Miracle» bygges i stor grad opp rundt nydelige og tidvis drømmende arrangementer der tangenter, strykere, kassegitarer og korte, deilige el-gitar soloer jobber godt sammen for å skape musikk det er umulig å feie under teppet. At Lung stort sett har fiksa alt selv, er det vi på godt norsk kaller imponerende.
På flere av låtene renner det mye The Beatles gjennom blodårene, men også artister som Joe Jackson, The Divine Comedy, Ben Folds og en pop’ete utgave av Elliott Smith dukker opp på radaren nå og da.
At «Miracle» er et mirakel av et album er å dra det litt vel langt, men det er jaggu ikke langt unna for individer som tror på den slags. Selv nøyer jeg med å konstatere at Francis Lung er en sabla bra artist som akkurat har sluppet et album bestående av svært mange melodiøse blinkskudd. Så mange at det er faktisk er vanskelig å plukke ut enkeltlåter. Men, det skader ikke å begynne med herligheter som «Bad Hair Day», «Blonds Have More Fun» (neida, det er ikke en cover av Rod Stewart-klassikeren), tittellåta, «Want 2 Want You», «Don’t Call Me Baby» og «Lonesome No More».
Foto: Memphis Industries (promo)
