I dag er det 55 år siden The Byrds debuterte med strålende “Mr. Tambourine Man” (1965).
Tekst: Martin Johannessen
Plate er spilt inn i Columbia Studios i Hollywood med Terry Melcher som produsent.
Gutta i The Byrds hadde stort sett bakgrunn i folk og roots, mer enn rock ‘n’ roll. Jim McGuinn hadde jobbet solo og som side-kick for diverse grupper. Det samme hadde Gene Clark. Clark og McGuinn møttes på The Troubadour i Los Angeles og skjønte at begge var begeistret for The Beatles. De dannet en duo som sang coverlåter skrevet av gutta fra Liverpool og beatleske versjoner av trad-låter.
De fikk etter hvert med seg David Crosby og byttet navn til The Jet Set. Og i løpet av noen måneder fikk de med seg Chris Hillman og Michael Clarke. De skrev kontrakt med Columbia i november 1964 og byttet navn til The Byrds.
Bob Dylan hadde gitt ut “Mr. Tambourine Man” på single og på “Bringing It All Back Home” i mars 1965. Låta inntok førsteplassen både i USA og England. Men The Byrds viser kreative muskler med sin egen versjon, som også havnet på førsteplass i USA og England.
Både “Bringing It All Back Home” og The Byrds-debuten banet vei for folk-rocken som skulle prege 60-tallet.
De spilte inn tre andre Dylan-låter også: “Spanish Harlem Incident”, “All I Really Want To Do” og “Chimes of Freedom”. Bare fem av de tolv låtene på platene er skrevet selv, og det var Gene Clark som skrev mest. Jim McGuinn var med og skrev to sammen med Clarke.
The Byrds hadde et distinkt sound fra og med første plate og gjennom hele karrieren. 12-strengeren til McGuinn og de vakre harmoniene gjorde bandet til noe helt spesielt. Da McGuinn hadde sett filmen “A Hard Day’s Night” dro han rett til butikken og kjøpte en 12-strengers Rickenbacker lik den George Harrison spilte på i filmen.
Litt forenklet kan man si at The Beatles + Bob Dylan = The Byrds.
Låter som “I Knew I’d Want You” og “It’s No Use” er temmelig gode eksempler på inspirasjonen fra The Fab Four.
“The Beatles were our heroes. They were absolutely what we thought we wanted to do. We listened to every note they played, and savored it, and rubbed it on our foreheads, and were duly affected by it,” sa David Crosby senere.
Men så vidt jeg vet spilte de aldri inn noen låter av The Beatles, med unntak av “I’m a Loser” som de opptrådte med på TV.
Inspirasjonen gikk begge veier. I følge George Harrison var lydbildet til The Byrds en inspirasjon for ham da The Beatles spilte inn “I’d Needed Someone” til “Rubber Soul” (1965).
I 1965 og 1966 var de like store kommersiellt som The Beatles, The Beach Boys og The Rolling Stones. Og Bob Dylan. Det dabbet litt av utover 60-tallet, men de var likevel blant de aller største på den tiden. Og resten av den noe kaotiske karrieren skulle by på stadig nye klassikere.
Kritikerne var stort sett fornøyd med hva de hørte fra debutantene. Billboard skrev: «The group has successfully combined folk material with pop-dance beat arrangements. Pete Seeger’s ‘The Bells Of Rhymney’ is a prime example of the new interpretations of folklore.”
Time Magazine skrev: «To make folk music the music of today’s folk, this quintet has blended Beatle beats with Lead Belly laments, created a halfway school of folk-rock that scores at the cash box if not with the folk purists.”
Mens Record Mirror skrev: «The same nothingy vocals, the same jangly guitar, the same plodding beat on almost every track. The Byrds really must try to get some different sounds.”
Ja ja, man kan ikke gjøre alle til lags. Men en absolutt strålende plate er det likevel!
