Plateanmeldelse: Label – «Midnight Sunburst» (album, 2022)

Et norske rockemonster fra Vestlandet skal gjenforenes og har solgt ut Sentrum Scene et tosifret antall konserter høsten 2023. Det kan man mene mye om, jeg ytret meg på et konkurstruet sosialt medium om dette og at jeg heller vil fokusere på «mindre», men langt mer interessante band som kanskje ikke selger ut Last Train eller John Dee (dette er konsertscener i Oslo for de som ikke er kjent i hovedstaden). Svar fra luring på det sosiale mediet: «Du er peak hipster, du!» Nåvel, derom strides nok de lærde.

Så kom jeg til å tenke på at Labels nye album lå klart for anmeldelse, om jeg er hipster eller ikke! Og derfor er heller ikke denne innledende digresjonen uten signifikans, for Label er et Oslo-band som kanskje ikke selger ut store konsertscener eller tjener i bøtter og spann på merch, til tross for at de er et av de fineste gitarbaserte pop-rockbandene vi har.

Label er nå tre album inne i sin karriere som melodisnekkere med bachelor i gitar-riff og master i harmonisk bakgrunnsvokal. Flere av låtene på «Midnight Sunburst» har blitt sluppet med ujevne mellomrom de siste par årene etter det jeg kan huske, men her får vi altså elleve av dem samlet i albumformatet.

Gutta fra Vestli gjør ikke ting veldig komplisert. I bunnen her ligger fortsatt en form for solskinnsmarinert sommerpop der melodiene tar førersetet, med vokalmessige og gitar-riffete fraseringer rundt grunntemaet. Med andre ord: Dette er laget for å være catchy, iørefallende og lett vanedannende.

For, til tross for det jeg sier her, så tok det faktisk noen runder med Midnight Sunburst før den satt helt. Kanskje er grunnen at noen av låtene ved første lytt glir litt over i hverandre? Eller: jeg heller mer mot at Anders Møllers produksjon er av typen som smyger seg litt innpå den som tar seg bryet med å lytte litt ekstra.

Noe av det mest fascinerende med denne plata spesifikt og Label generelt er at jeg ikke helt klarer å sette de i en bås, samtidig som det av og til framstår som relativt referansetung og «inspirert» musikk. Det er poprock dette, det er softrock med noe 70-talls og californisk over seg – og det er vel en form for powerpop også.

Ok, noen eksempler. «Saturday» sparker det hele i gang med en powerpop’ete og energisk liten sak, der refrenget er av den spesielt smittende typen. I «Help Me, Athena» høres doble gitarer som ikke ville vært borte på «Soft Focus» av Euroboys. Temaet her er reise og det å være til dels «out of place», som så ofte i Labels låter.

I «Two’s A Crowd» kanaliseres et The Strokes-aktig riff som løftes av tight produksjon og typisk god og stødig vokal. Jeg trekkes mot en sammenlikning med det svenske 90-tallsbandet Caesar’s Palace i «Can’t Believe That You’re Going» og er det ikke et lite ekko av Crosby, Stills and Nash i den dvelende og sløye «Outside»?

Bunnlinja her er at Label har laget nok en plate som vi i Popklikk gjerne låner øret til. Noe av det viktigste her er at bandet låter som de har det gøy! Dette handler ikke om å tjene masse spenn og spille på de største scenene. Det handler om spilleglede! Mer komplisert trenger det ikke å være.